En av de største forhindringer av vekst & Selv-utvikling er menneskets tendens å stadig reagere med forsvar så snart man blir kritisert. Forsvar hadde sin eksistensielle plass og mening i tider hvor man virkelig ble angrepet –fysisk. Da & der var det sikkert riktig & rimelig å forsvare seg. I vår tid kommer angrepene stort sett i psykisk form som verbale kritikk, projeksjoner og lignende.
Menneskets første tilbøyelighet –ut ifra en gamle animistisk instinkt, antar jeg- er å bli reaktivt (”reaktiv” er forresten astrologisk en Vær/Mars greie). Man reagere med forsvar (forsvar = Steinbukk/Saturn). Forsvars reaktivitet manifester altså en uforløst Vær/Steinbukk kombinasjon.
Grunnen hvorfor det er ikke-utviklende, er at man sperrer seg mot input som er sist endelig konstruktiv. Konstruktivt -fordi det ligger en viktig informasjons bit gjemt i budskapet som man mottar fra av den andre. Gjemt, fordi innpakningen er såpass uhyggelig for ens subjektivitet (hvem liker å bli kritisert eller kjeftet på ?), at vi har vanskelig å se den egentlige beskjeden til vekst. Det er nesten som en sykdoms symptom. Ingen liker dem -subjektivt- og alle trenger dem, objektivt sett. I det ene som det andre tilfelle (pluss 101 andre) handler det om en øvelse til å se gjennom slørene av det som vi kaller realitet og dermed tror er sant. Vi er implisitt oppfordret til å skjerpe blikket for virkeligheten som vil inn-virke på vår utvikling, for det vesen som skjuler seg bak forhenget.
Ikke at den andre (den uhyggelige budbringer-som selv er også forviklet på sin måte, bare så at det er sagt…) har nødvendigvis ”rett” i sin fremstilling eller fremtoning. I hvert fall sjeldent 1:1 ”som det blir sagt”. Men det som ligger bak eller innenfor, innpakket i hylsteret av uhyggen, det er det som er riktig. Alle kraftige budskap som når oss innebære en kraft, en potensial i essens som ikke enda har begynt å spire. Ellers hadde den rett og slett ikke kommet (livets lov), og heller ikke den uttrykksformen. Det må vaere kraftig så at den kann nå gjennom den tykke skallen av våre individuelle kondisjoneringer.
Trikset er å lære seg i første omgang å stoppe sin egen reaktivitet. Ikke slå tilbake med engang. Heller tar et skritt tilbake (uten å flukte). Tar inn det som møter deg. Prøv å finne en neural litt ”detached space” hvor man kobler seg ut av emosjonaliteten.
Så kunne man si til den andre ” ok, jeg hører hva du sier. Takker for din input. Jeg skal la det virke litt og kommer tilbake når til deg når jeg er klar…”
Det tar litt luften ut av dens andres ”Attac” . Man avviser ikke, og heller ikke blir man offer som svelger drit.
Og så kan man la det virke , kontemplere det, granske innholdet for det som er den egentlige beskjeden til vekst & helhet , meditere en runde, tar en joggetur, et avklarende bad i havet, en tur med hunden eller hva ellers fungere for en så man få (fugle-)perspektiv på seg Selv.
Som alle andre spirituelle øvelser (og det ER en spirituell øvelse- kanskje mer enn de som man vanligvis definere som “spirituelt”) tar det litt …nettopp: øvelse. Dvs: tid, bevissthet, committment, frekvens….