” Veien til kilden forer mot strømmen” , heter det i et gammel østlig ordtak. Misbrukt som pseudo filosofi av mange heller anarkistisk anlagte new agers for a rettferdiggjøre sin manglende ønske (eller evne ?) til a tilpasse seg ”strømmen” - altså det konforme, konsensus realiteten- har den fatt en ny betydning for meg de siste dagene. Og bare sa at det er nevnt: selv om jeg er ingen spesiell tilhenger av New Age (for slapp og for lite driv for meg, for mange gode grunner a ”ikke gjøre det” pakket inn i lys og kjærlighet) - har jeg full forståelse for meningen bak ordtaket- siden jeg mener a har observert at visdom sjeldent har sin tilholds plass i ”massen”. Eller for a si det med de gamle greske filosofer: Consensus realiteten vanligvis star for det exoteriske (bokstavelig ” det ytre sirkel”). Og sa finnes det noe esoterisk (bokstavelig ” det indre sirkel”) som representere en kjerne, en essens. Den er tilgjengelig for alle, men forblir stort sett en åpent hemmelighet, fordi de folk flest har et u-utalt ønske om a ikke ser mer enn nødvendig og ser det a ut-vikle seg heller som et slitsomt ulempe. Men det kommer til a forandre seg- mark my words- kollektivt sett. Og raskere enn man skulle antar. Men det er en annet historie (som vi ikke skal plukke opp na)
Mens jeg er i Zurich na -noen dager i begynnelsen av Juli 2011- bader jeg hver dag i Limmat, en nydelig is bla elv som renner ut av Zuricher See og som blir stadig næret av vannet fra Alpenes isbreer. Det er rimelig sterk strømm i elven, og saken a gjøre er a hoppe i vannet litt oppover elven og sa svømme i full fart nedover med strømmen. Mens jeg speed svømte slik, slo det meg plutselig : ” woow, for engangs skyld svømmer jeg med strømmen ! ” Og mens jeg torket i solen på kaiens varme tre planke med en kjølig Turbinen Braeu (det er et stykke mellom-europeisk kultur som jeg fortsatt savner i Norge. En strandbar ved en hvilken som helst populær svaberg, hvor man servere oko tuna-rukkola burger, pluss fat oel på fargete plastikk stoler som ser ut som de er fra Vitra for under en 100 lapp) , reflekterte jeg videre: hva skjer egentlig når man svømmer med strømmen ? Ikke bare kommer man raskere frem, men hvor bringer det en ? Svaret er enkelt: etter hvert til havet. Alle elver munner i havet. Nilen, Missippi, Rhein og Glomma.
Og tenkte jeg videre: havet er jo et kult sted a være. Jeg elsker a være i havet, noen av mine mest ekstatiske øyeblikk her på denne jorden har jeg i havet. Bade i det reale og i det metaforiske. Og sa har jeg de fleste planeter i havet (12. felt). Sa dette er helt glimrende for meg. Fra na av er jeg med ! Bring meg til havet. Det var virkelig en realisasjon. Og en realisasjon man bare far etter man har vært noen dager alene med Meg, meg Selv og Jeg. Noen som jeg forresten vil anbefale på det sterkeste. Tilbring regelmessig tid alene. Uten plan men med mening. En uke reising alene er balasam for sjelen. Og egentlig - hvis man apner seg for det- er man jo slettes ikke alene. Man er ALL-EN. Ett med alt. Seriously, den siste uken har jeg ikke foelt meg alene et eneste sekund. Tvert i mot. Ett med fiskene i elven, oelen i glasset, solen i himmelen, bokstavene i avisen og kaffen i koppen.
Historiens moral:
Ingen ! ( jeg liker ikke moraliseringer)
Historiens inn & utsikt:
Veien med strømmen forer til Havet !