En av de store gavene av gudene til oss mennesker er at vi har fått evnen å lese bøker.

Å lese betyr egentlig (i sine etymologiske røtter) «å samle».

Og hva samler man når man leser ?

Selvsagt, deler av seg Selv. Ved å lese bøker samler man deler av sitt puslespill. I hver identifikasjon med en karakter i en bok , prøver vi å fremme en av våre egne del personligheter. Dermed byr hver bok på en sjanse- en sjanse å bli et stykke mer seg Selv.

Selvsagt kan man samle mer eller mindre bevisst. 999 av 1000 mennesker gjør det nok heller ubevisst. Ikke at man derfor ikke får noe ut av det. Men det blir nok en mye større utbytte hvis man velger bevisst å spørre seg hvilke deler av ens Selv som blir berørt under lesingen, hvilke deler skal inspireres til å utvikles ved å lese boken. Dermed blir boken og dens protagonister/ handlings-forløpet en del av ens egne alter egos- de andre delene av seg Selv som man har fortsatt «til gode» til å plukke opp på sin vandring gjennom Livet.

Psyko detektiv i sitt eget Liv. Å løse sitt Livs eget gåte. Hva ellers kan det dreie seg om ?

To av mine favoritter i Skandinavias mystiske skrivekunst er begge Danske, og vil jeg herved anbefaler som virkelig lese-verdig:

Den første er Karen Blixen. De fleste kjenner nok «Out of Africa « filmen med Robert Redford og Meryl Streep. Filmen er fint nok, men boken, hvis man leser den bevisst, er virkelig mystisk. Eller enda mer mystisk: Syv fantastiske fortellinger. Geniale, rare historie med mange parallelle virkelighetsplan.

Den andre er Peter Høeg. «Fortellinger om natten» , for eksempel. Høeg er nok – i likhet med Blixen- ikke så lett å forstå på første blikk. Men hvis man nærme seg dere tekster med en litt mer alkymistisk brille, er det fantastisk mye dybde og høyde å finne i dem.

Og til å lese over juleferie enda en mystisk klassiker: Haruki Murakami, Kafka på stranden. Enkelt sagt: helt knakende knall