Angstens Psykologi

Det er ikke bare kjært barn som har mange navn. Angst, redsel, frykt, fobier, psykoser, panikk er forskjellige navn på det samme fenomen. Det som skiller dem fra hverandre er graden av intensitet som møter individet I de forskjellige formene. Tatt I betraktning hvor ofte man møter angsten og sine skumle søsken i løpet av en dag, en uke, en måned, ett år, ett liv, er det forbausende hvor lite man reflekterer over fenomenet eller har en anelse om hvordan man handtere den på en konstruktivt måte. Den vanlige, kondisjonerte responsen er: å se bort i den andre retningen og håper at det snart går over. Enda verre står det til i de såkalte hjelperyrker (psykologer, psykiater, leger) hvor man virkelig burde være kapabelt (og behjelpelig, hvis man tar yrkesbeskrivelsen på ordet) til å belyse og bearbeide dette kjerne tema av skygge psykologien -ikke minst fordi ligger implisitt I terapeutens yrkes oppdrag. Dessverre råder det I det feltet primært en undertrykkelses strategien i form av psykofarmaka., koblet til –hvis man er heldig- noen samtale timer, som heller ikke virkelig gjør susen, fordi ordene ikke kan treffe psyken på det plan hvor den virkelig kan forløse noe av angsten. Det egentlig spørsmål, nemlig om hva slags grammatikk som ligger angsten til grunnen, er enten for skummelt (der måtte man ev være nødt til å konfrontere sine egne redsler !) eller krever for mye tid i det daglige geskjeft. Funksjonen av grammatikken I sjelens landskap er analog til den I et fremmed språk: kjenner du ikke de grunnleggende strukturene og regelen, forblir du litt lost. At denne ignoransen er I tillegg er likebetydende med å spørre om trøbbel, psykologisk sett., er opplagt. Det å låse bort skygger i psykens dype kjeller har aldri fungert på sikt. Der er det er bare et spørsmål av tid til låsen sprenges og Pandoras boks åpner seg. Eller som man sier så passende på god Amerikansk: til the shit hits the fan. Jeg ønsker derfor i det følgende å belyser tema angst og sine forskjellige spill arter fra et arketypisk perspektiv og deler noe av erkjennelser jeg har samlet i de årene jeg har jobbet med dette tema I terapeutisk sammenheng.

Det finnes noe grunnleggende premisser til temaet :

1. Angst er bare et symptom av en forvikling

Angsten peker med sine symptomer alltid mot en forvikling, et innhold, en psykologisk skygge. En skygge handler om noe som noe som individet har undertrykt, og som har en trang til å komme til lyset. Dermed er angsten bare et symptom, et signal, et symbol. Redselen prøver å gjøre mennesket oppmerksom på en utvikling som ikke enda har skjedd. I grunnen er den en wake-up call, en budbringer som prøver å vekke individet fra sitt Tornerose søvn. Og for å sikre at mennesket virkelig hører at vekkeklokken ringer, trenger det en kraftig virkemiddel, nemlig angsten., som rister en ut av ens selv hypnose og gamle mønstre.

     2. Angst har alltid en mening og en utviklende funksjon

     3. Angst skjuler alltid et positiv potensiale

Disse to første punkter er vanskelig å ta inn. Muligens kan man si seg filosofisk enig, men I realiteten grelle lyse, er det en utfordring å se en mening i angsten. Dessverre har vi gjennom oppveksten blitt kondisjonert til å forholde oss til livets overflate. Følgelig er man tilbøyelig til å relaterer til fenomener per se. Man overser at fenomenet er bare spissen av isberget. Det egentlig interessante delen ligger under vannets speil. Det som skjer, hvis man relaterer til angst på en såpass overflatisk måte –selv om reaksjonen er dramatisk- er at individet blir hypnotisert av sin egen angst, akkurat som en harepusen blir lammet når den stirret reven I øyet. Etter paralysen følger flukten. Man blir såpass redd sin egen angst at man setter på sprang. Ulempen med denne tilnærmingen: så lenge man er på flukt, har man ingen sjans til å oppdage hva som virkelig skjuler seg bak masken,. I grunnen handler hele skremsels propagandaen nemlig om noe helt annet..Men for å finne denne brikken I livets store puslespill, må man går på en søken. Man må tar seg et hjerte og tørre å pakke ut redsels pakken. Man må skrelle av lag etter lag, til man når frem til det som egentlig ligger inn I pakkens innerste kjernen. Og det spennende er: det som kommer til syne er egentlig eksakt det motsatte av det som man fryktet, nemlig et positivt potensial ! Angsten er ingenting annet enn en gave-pakke I utkledning, en får I ulvepelse !

4. Angst kommer alltid i passe form, til riktig tid til riktig person

Min observasjon fra mitt terapeutisk arbeid med angst, fobier og panikk er: Redselen kommer aldri tilfeldig, men I samsvar med et overordnet lovmessighet. Om man kaller det for Tao, Kosmos eller hvasomhelst er ikke så viktig. Poenget er: I 1001 tilfeller som jeg har jobber med, viser det seg om og om igjen på svært overbevisende måte, at angsten (akkurat som alle andre signifikante hendelser I ens liv) alltid har perfekt timing. Den slår opp sitt telt akkurat der og når vedkomne trenger, og bærer I seg akkurat den stimulus til vekst og helhet som individet ubevisst spørre om for å kunne ta sitt neste utviklingsskritt eller sprang. Det er noe veldig avslappende over denne innsikten hvis man tar konsekvensen helt inn.

5. Angst er en sammentrekking av sjelen.

Ordet angst kommer fra det tyske ord eng og det betyr = trangt. Er sjelen sammentrukket, er den trangt. Jo trangere psyken er, jo mer redsel kjenner mennesket . Observere man seg selv våken i situasjoner hvor man blir redd, så kan man faktisk kjenner hvordan sjelen trekker seg sammen.. Problemet er bare at man stort sett ikke er våken og ikke oppmerksom når angsten kaster sin mørk kåpe over psyken. Tver imot blir man så oppslukt av sitt subjektivitet opplevelse at man blir totalt identifisert med opplevelse av angsten.

Hvis vi tar utgangspunkt i disse tesene, antyder det seg en naturlig løsningsveien, en vei som har å gjøre med å

1. Stoppe flukten , stille seg angsten og ser den i ansiktet

2. å spørre selv Selv med all ærlighet og bevissthet man har til disposisjon:

3. hvilken forvikling i min sjel er det angsten ønsker å gjøre meg oppmerksom på ?

4. hvilken utvikling venter på den andre siden av forviklingen ?

5. Hva slags potensial ønsker å kommer frem fra skyggen til lyset ?

Konkrete fremgangs opsjoner:

Men hvordan får til denne ekspansjonen av sjelen ? Hvilke skritt må til for å psyken den ut av sine innestengte daler, fra forviklingen til utviklingen , fra problemet til potensialet ?

Det første som faller mennesker inn, er den hode styrte, rasjonale, innfallsvinkelen. Vi prøver å tenke eller vilje oss til en løsning. Dessverre (eller heldigvis) fungere det dårlig. Man kan bruke tankene og viljen som en del av redskapen, som et hjelpe middel. Men å stille dem sentralt i selvutviklings prosessen har vist seg å være lite effektiv. Grunnen er helt enkelt at sjelen ikke respondere spesielt bra til viljen og intellektet, fordi sjelens språk ligger på et en annet resonans. Man må derfor prøve å nå sjelen via redskap som treffer den på sin bølgelengde. Så, hva kan man gjøre, hva virker virkelig ? Svaret er: alt som utvider sjelen. Mulighetene er uendelig. Men det kan være vanskelig å se skogen for alle treer. Derfor en liten oversikt over de hovedkategoriene av sjelens ekspansjons redskap:

1. Terapeutisk arbeid: Om det handler om tradisjonelle terapeutiske tekniker (psykoanalyse) eller om mer progressive eller «far out» metoder er egentlig det samme. Så lenge terapeuten har viten, visdom og kraft bak det den driver med og treffer klientens sjel på den bølgelengden hvor den trenger det neste vekst impuls, er metoden likegyldig. Kompetent terapeutisk arbeid utvider sjelens tranghet, forutsatt at mottageren er åpen for det.

2. Spirituell selvutvikling: Alle type genuint åndelige arbeid ekspandere sjelen.I det feltet finnes det grenseløse opsjoner: 1001 forskjellige meditasjon tekniker fra Tibet til Athos, mantra chanting til sufi dervisj dans, listen av spirituelle redskap er uendelig. Kunsten er å finne det som passer best for individets nåværende situasjon.

3. Bevisstgjøre redskap: Det finnes en del redskap som har potensial til å låse opp en port i bevisstheten. Denne åpningen kan vekke sjelen fra sitt Tornerose søvn. Hver ekspansjon av bevisstheten virker på sjelen og automatisk utvider den. Noen eksempler er kan vaere seriøs astrologi, lesing av selvutviklings bøker etc.

4. Psykosomatikk : Soma er det greske ord for kropp. Psykosomatisk arbeid når sjelen via kroppen. Dette fungere fordi kroppen og sjelen henger i hop. På dette plan finnes så ulike instrumenter som holotropisk pustearbeid, Feldenkrais, homøopati, fasting etc. Felles nevner er at sjelen får en utviklings impuls via det fysiske.

5. Parterapi: Det påstås med rett at partnerskap er menneskehetens mest vanskelig geskjeft. Nettopp derfor kan partnerskap være en av de mest effektive redskap å for sjelen til å gro vinger. Det å lære å åpne seg og etterhvert integrere sin partners komplementære annerledeshet, har potensialet til åpne sjelen langt fra sin opprinnelige psykiske lukkethet. Om man bevisst bruke det daglige møte med sin partner til å lukke opp, eller gå i par terapi for å belyse de gjensidige projeksjonene, fordype seg i tantrisk sex, så har sjelen i dette felt utallige anledninger til å utvidelse seg.

6. Møte med naturen: En tanke som har ofte slått meg er at naturen er Nordmenns opprinneligereligion. Kjærligheten til havet, fjellet og skogen kan utvilsomt åpne opp sjelen når den har fanget seg selv i en av sine trange nett. Et sprang i havet, en lang tur på ski i skogen, eller noe dager alene med telt på fjellet og sjelen kan begynne å åpne seg igjen.

7. Kreativitet: Psyken som har blitt sittende for lenge på sitt gamle materiale forkramper. Forkrampning er en låst form av tranghet. Skapelsesprosessen er en vehikkel som transportere det indre materiale ut. Gjennom kreativitets ut-trykket ut-vide sjelen seg, og kan begynne å skue utover nye og utvidete horisonter. Om det handler seg om kunstneriske eller andre former av kreativitet er likegyldig.

Listen er langt fra komplett og bare ment som en orientering. Ofte er grensene mellom de forskjellige plan flytende. Sjelen bryr seg uansett ikke om disse kategoriene. Den har bare et lengsel etter åpning og utvikling. Den ønsker å gro sine medfødte vinger og løfte seg opp i det grenseløse space.

Men det å er lite vits å fortape seg i new age lys & kjærlighets visjoner eller poetiske vendinger. Tvert i mot kan det ofte være en flukt i enda en drømme boble.

Derfor er best å fokusere seg på det neste skritt, med utgangspunkt der hvor man står her & nå. Det er i øyeblikkets daglige valgene mellom tranghet og utvidelse ta man har muligheten til å bevege seg bort fra angsten.

Og så blir alt annet bare en hyggelig konsekvens av summen av ekspandere avgjørelsene for sjelen man har tatt underveis.

Helt vilt: Panikkens natur

En nydelig sensommerdag for noen år siden satt jeg på en kafé på St. Hanshaugen og nøt en perfekt cortado i solen. Ved siden av meg hadde en hipster slått seg ned og slurpet en smoothie gjennom sitt velpleide skjegg. Enter: en liten solbedugget bie, tiltrukket av fruktdrikkens søte aura. Med ett slag er alt som var kult og avmålt ved mitt bordnabo forduftet. Han begynner å vifte panisk med armen som de var vindmøller, mens bena oppfører en vill sjamanistisk dans. Øynene virker skrekkslagne, og det slipper uartikulerte lyder ut av munnen hans. Mini-dramaet varer mindre enn 30 sekunder og avsluttes ved at han tar beina fatt og sprinter nedover Ullevålsveien for å flykte fra udyret - som uaffektert tar seg av smoothie-restene på asfalten.

Det som kanskje virker som en litt komisk og overdreven reaksjon handler i vår hippe venns subjektive virkelighet om en real panisk opplevelse. Og han er slettes ikke alene; i løpet av de 20 årene jeg har drevet terapeutisk praksis, har antall mennesker med paniske lidelser stadig økt. Jeg har blitt fortalt et hav av historier med mange variasjoner over temaet. Noen makter ikke lenger å kjøre på motorveien eller gjennom en tunnel uten å bli grepet av eksistensiell angst. Andre er livredde for å gå ute i mørket, overbevist om at «noe» kommer til å ta dem. Flere klienter har berettet om situasjoner hvor de måtte ringe sykebilen, 100 % sikre på at de hadde fått hjerteinfarkt, for så å finne ut på sykehuset at alt er i orden, fysisk sett. Mennesker kan få en full panisk oppblomstring på lørdagstur til polet, overveldet av en redsel for at hele senteret kommer til å kollapse i hodet på dem. Et overraskende stort antall mennesker blir helt fra seg når de støter på edderkopper, slanger eller - nettopp- bier. Listen for hva man kan få panikk av er endeløs, og sett fra øynene til utestående virker den helt irrasjonell. Men panikk har ingen fysisk opprinnelse. Den har sin kilde i menneskets indre, i psyken. Fenomenet oppleves som en slags potensert redsel, angst ganget med 100. Et fullt panikkattakk ryster hele systemet som et indre jordskjelv. I tilsynelatende mangel på alternativer velger mange mennesker å holde panikkens mørke bølger bak demningen ved hjelp av medisiner. Psykofarmakaens effekt kan sammenlignes med et kraftig lokk foran kjellerdøren, mens panikken fortsetter å leve i beste velgående i psykens underetasjer. Hva er det egentlig med panikkens natur som vi kollektivt ikke har forstått? Hvordan kunne den utvikle seg til en folkesykdom?

Når man se på panikkens etymologiske opprinnelse, blir man kanskje litt overrasket: ordet pan-ikk kommer fra den greske guden PAN. Mytologisk er Pan hersker over den ville, utemmete naturen. I motsetning til for eksempel gudinnen Demeter (kjent i norsk sammenheng som sertifiseringsmerke for biodynamiske produkter), som har som sitt ansvarsområde dyrket mark, hage og landbruk - naturen i sin domestiserte form. Siden antikken har det gått nedoverbakke med Pan. Fra sin opprinnelige gudommelige status som den ville naturens øverste representant, har Pan over tid blitt degradert til en slags tullebukk og blitt til en skygge av seg selv. Kirken opplevde det ville og alt den assosierte med det i form av naturreligion, naturmedisin og sjamanisme, som trussel mot sin makt og har gjort sitt beste for å forvrenge naturgudens image. Å henge med Pan og hans forbundsfeller var ensbetydende med å åpne dører til villhet og synd.

Skreller man bort alle projeksjoner og beveger seg tilbake til originale kilder, trer Pan ut av urskogen som selveste arketypen på den ville naturen. En arketyp er ifølge den sveitsiske dybde psykologen C.G. Jung et symbolsk uttrykk for et tidløst universelt prinsipp. Dette bringer oss til den første nøkkelen for å låse opp panikkens gate: parallelt til den ytre villmarken eksisterer det nemlig i et indre villmark i menneskes sjel. Man kan forestille seg dette psykiske landskap som en slags urskog, en frodig gjærende jungel full av fantastisk flora og fauna, et skattekammer av ukjente vesener og uante muligheter. Vi snakker om sjelens dype urlandskap, hvor alle menneskelige potensialer har sin opprinnelse. Det er interessant i denne sammenheng å merke seg at Pan naturligvis også er den symbolske herskeren over individets indre villmark.

Siden begynnelsen av den industrielle revolusjon har den såkalte sivilisasjonen stadig spist seg dypere og dypere innover i Pans villniss. De fleste av oss er smertelig klar over at villmarken på jorden skrumper for hver dag og at konsekvensene er rimelig graverende. Når det gjelder våre indre økosystemer, sjelens villmark, har det skjedd en parallell utarming. Vi har blitt såpass siviliserte at våre indre urskoger har blitt til et like truet økosystem. Hverdagens rasjonalisering rommer færre og færre muligheter for at psykiske ville vekster kan sprette opp. Den daglige spinning i hamsterhjulet kverker de fleste spontane impulser før de har hatt en sjanse til å spire. Og selv om vi teoretisk er friere enn noensinne, har vi fanget oss selv i et edderkoppnett av kontroll, regulativer og perfeksjonisme. Barn får knapt leke alene ute uten at foreldrene må ha mobilkontroll på dem. De blir kjørt overalt av velmenende, men overbeskyttende-redde foreldre. For å ikke snakke om den snikende gift fra medisinene som stadig flere unger får stappet i seg - for å kontrollere deres «ville» adferd. I denne sammenheng må jeg ofte tenke på en av mine yndlingsbøker fra barndommen, Where the Wild Things are, som handler om Max som får husarrest fordi han oppfører seg for vilt. Han sovner og drømmer at han seiler til en øy hvor han blir konge over en gjeng med ville skapninger. Max blir til en liten Pan. Drømmene bringer alltid til symbolsk uttrykk det som man savner. Følgeriktig kommanderer Max sine nye kompiser til å oppføre seg så vilt som mulig. Keep dreaming, er man fristet til å si. 

Realiteten for barn i dag ser dessverre annerledes ut enn i Max’ drøm. Det finnes svært lite spillerom for villhet i barndommen før barnet blir diagnostisert med ADHD og medisinert. At barna egentlig bare speiler foreldrenes og systemets egne hyperaktive hverdag og svelger den bitre medisinen som egentlig er ment for foreldrene, er det få i det såkalte hjelpeapparatet som virkelig ser. Fenomenet blir godt næret av at barn sitter i timevis foran dataen og overstimulerer hjernen, mens kroppen nærmest faller i koma, istedenfor å leke vilt i skogen eller den urbane jungelen. Foreldrene fungerer også i denne sammenheng som dårlige forbilder. De voksne tilbringe dagene stort sett innendørs, stirrende på en eller flere skjermer. Mange voksne overlever en slik livsstil uten inspirasjon kun ved bruk av piller. Jeg er rimelig sikker på at mange deler av det norske samfunnet hadde kollapset umiddelbart hvis man fra en dag til den andre hadde tatt bort alle psykokjemiske hjelpemidler. At man i tillegg nesten utelukkende spiser mat som er raffinert, pasteurisert, homogenisert og sterilisert, hjelper ikke akkurat på den fysiske siden av saken. Til og med de siste junglene på våre kropper blir rasert. Alt kjønnshår blir utryddet av såkalte estetiske og hygieniske grunner. Dette er bare toppen av isfjellet. Fellesnevneren er at menneskets indre og ytre villmark blir mer og mer innsnevret, mens den ville, naturlige skjønnheten lander i skyggen. Man trenger ingen doktorgrad i psykologi for å skjønne at alt som blir undertrykt, før eller senere tyter ut et sted.Oftest et sted hvor man ikke vil ha det, og når man minst forventer det. Velkommen til PANikk. Det er nemlig nettopp det PANikk er; et uttrykk for menneskets undertrykte ville natur. Et fortvilet forsøk å vekke mennesket fra sin kliniske Tornerosesøvn (som kan minne litt om Michael Jacksons hyperhygieniske sovetelt, som var ment å holde ville bakterier og annet ukontrollerbart grums ute). Livet uten en vital indre villmark er like inspirerende som livet på jorden uten vill natur. Nemlig ikke.

Dynamikken av pan-ikken fungerer på følgende vis; jo mer sterilt et individs liv blir, desto mer vokser de pan-iske potensialene i psykens underverden. Graduelt bygger det seg opp en indre vulkan i det skjulte. Er begeret fullt, eksplodere det hele.

Den vanlige responsen til en slik utbrudd er at man prøver å unngå alt som er skummelt og som kan utløse et nytt guerilla angrep fra den indre jungelen. Man prøver å «trygge» alt. At det ikke fungerer, viser ikke bare erfaringen, men er logisk i lyset av panikkens natur. Nøkkelen til panikkens forløsning er ikke å kontrollere livet ytterligere, men det motsatte; å lære å slippe tøylene. Til syvende og sist gjelder det å finne balanse mellom det siviliserte og det ville. Siden det har utviklet seg en såpass tung overvekt på kontrollsiden av vektskålen med et tilsvarende underskudd på den ville siden, virker det opplagt hvor man trenger å investere mer energi hvis man ønsker å komme i likevekt igjen.

Men hvor skal man starte en slik prosess for å gjenforene seg med sin ville natur? Man kunne fort skrive en hel bok om temaet. La meg derfor bare skissere noen muligheter:

•  Å bevisst oppsøke den ville naturen kan være en god start. Tilbring mer tid i villmarken, gå utenom de markerte veiene og sov ute under stjernehimmelen.

• Spis mer vill mat. Sank din egen mat i villmarken - Pans ville supermarked. 

• Lag dine egne medisiner og supermat. Rundt oss vokser det meste av hva vi trenger for å revitalisere kroppen. Fiks dine egne urter, tinkturer og teer.

  Lag kraft av bein, drikk rå melk, spis indre organer, integrer flere ville urter i matlagingen. 

• Tren ute i naturen istedenfor i treningstudio.

• Gi spillerom for dine villeste drømmer og ikke la realitetssansen kverke dem med én gang.

• Jobb mindre. Se mindre på skjerm. Tilbring mer tid utendørs. Kultiver alenetid.

•  Les «Iron John» av Robert Bly og «Kvinner som løper med ulver». Den første er mest rettet mot utvikling av den maskuline, den andre mer mot kvinnelig, villhet.

• Ha bier (Pan er den mytologiske guden for ville bier !)

• Gjør indre arbeid for å gjenåpne de ville indre områdene i sjelen. Her nytter det lite med klinisk psykologi som - som navnet antyder - heller nærer kontrollen. Samtaleterapi stimulerer også ofte bare den rasjonelle forståelsen. For å komme i dybden trengs det psykiske prosesser som svitsjer bevisstheten over til den høyre, ville hemisfæren av hjernen. 

• La håret vokse, både her og der. 

• Gjør bokstavelig talt elementære ting; svøm eller surf i havet, bygg et åpent ildsted i huset, gå barfot og pust bevisst.

  Alt dette bør ikke være så vanskelig i et land som fortsatt har såpass mye vill natur og hvor folk har i utgangspunkt en dyp kjærlighet til naturen. Blir Pan mer og mer bevisst integrert, finnes det ingen grunn lenger til panikk

Konversasjon med Pan- en ad hoc kanalisering av selveste Naturånden

Bonjour, Pan, hvordan har du det disse dager ? Både og, vil jeg si. På en mate har folk blitt såpass oppslukt av sin rasjonalitet at de har mistet blikket for det som lever i og gjennom naturen og som jeg er summen av. Mange tror bare på det de ser og kaller det for realitet. Der gar man glipp av noe vesentlig- det jeg kaller for virkelighet. For å bruke dagens sprak, vil jeg si at jeg ikke føler meg særlig ”sett”.

Hm, det var synd. Jeg er ikke sikker at jeg skjønte hva du mener når du snakket om forskjellen mellom realitet og virkelighet ? Realitet er det man oppfatter med sine vanlige fem sanser. Virkeligheten er det som virker bak kulissene. Det som mennesker mener når de snakker om realiteten er kun en speiling av det som virker bak. Litt som Platos hule allegori –hvis du kjenner den: skyggene speiler seg på hulens vegger og blir feilaktig tolket som realiteten. Skjønner du ?

Jeg tror det. Sier noe mer om virkeligheten bak det vi oppfatter som natur. Et fordømt godt spørsmål ! Unnskyll hvis jeg banner, men det lærer man seg automatisk når mandag inn, natt ut må holde oppsyn med alle disse ustyrlige barnslige natur ånder. Du vet: elementær vesen, plante devas og en del andre eteriske greie. For å komme tilbake til ditt spørsmål: Virkeligheten -eller kanskje en slag sannhet- er at alt i naturen og universet lever og ånder på sitt vis. Hver plante, tre, stein, mineral har bevissthet –hver på sin mate, på en bestemt bevissthets bølgelengde. Som Pan er mitt funksjon t å vaere et jeg slags oppsynsmann –ae, ånd- som kan leser alle disse frekvenser og holder dem i naturlig balanse. Ikke så lett det, skal jeg si deg.

Du sa innledningsvis ”bade og”, Pan. Betyr det at det også finnes lys på horisonten av natur guden ? Ja, uten tvil. Det er det ganske mye som skjer disse dager. Både foran kulissene - og enda mer bak. Vi jobber med saken, som man sier. Det rare er at det er mest lys på horisonten der hvor man skulle minst forvente det, nemlig i de urbane landskapen. Det er på steder som Brooklyn eller Berlin det skjer små grønne revolusjoner. Men på Finnskogen eller på Tynset hvor man egentlig skulle tror at det var naturlig å leve in tune med naturen, da handler folk fortsatt i stygge supermarkeder mat uten vitalitet og går på elg jakt med radar utstyr. Feige greie, det. Men, men…jeg skal ikke vaere for kritisk.

Pan betyr på Gresk”alt”. Er det et navn og et konsept ? Det typisk menneskelig å si det sånt. Jeg er selvsagt ingen konsept. En konsept er en forstillingen, et forsøk å forme virkeligheten etter en forinntatt bilde. Men ellers er det riktig: jeg heter Pan fordi jeg er alt. Jeg er arketypen den ville naturen. Og selv den kultiverte naturen, som min aerete kollege Demeter – søt dame, forresten, selv om hun er litt jomfrulig i sin fremtonig – har ansvaret for, kunne ikke eksistere uten meg- den ville naturen. Vi er ingen motsetninger, men komplementere hverandre. Det er derfor at det er så viktig å bevare mye vill natur, og ikke kultivere alt.

Du har ikke en saerlig god rykte over deg. For eksempel, ordet ”pan-ikk” kommer fra ditt navn.Som sagt, det finnes mange misforståelse rundt både mitt navn og min natur. Som arketypen av den ville, utemmete naturen – som dere i Norge i utgangspunkt er så glad i - finnes også tilsvarende i menneskers indre. I individets psyke ekistere jeg som et slags rå naturlig ur kraft. Også det er nødvendig for at et menneske kan ha det bra med seg selv. Pan-isk blir bare folk som har blitt såpass sivilisert, ueberkontrollert og hygienisk.m at den naturlige villheten har blitt undertrykkt, for å si det litt psykologisk. Og alt som er undertrykkt, må ytre seg, til det blir hørt og sett igjen.

Det finnes også et berømt Norsk Roman som baere ditt navn. Hva sier du til det ? Tja, det virket for meg som om herr Hansum kjempet hele live sitt en kamp i sitt indre mellom Det ville og. Derfor er titelen egentlig ganske passende og bra.

Hvordan ser du din rolle disse dager i en postmodern samfunn som Norge ? Tja, jeg vet egentlig ikke om jeg ville kalle det en rolle. Min oppgave gjennom alle tider er jo knytte mennesker til naturen, og gjennom det ogsa a forbinne seg med sin egen natur. De to henger jo i hop, som man sier pa Norsk.

Avslutningsvis , et kort kommentar fra deg om fremtiden for oss mennesker her på jorden. Gar naturen og klima til helvete ?  Neida, selv som en del tegn kunne tydes i den retningen. Mennesker er litt treig til a lære. Intuisjonen deres er potentiel lynrask (hvis dere lære dere a ta den i bruk), psyken trenger mer tid a tygge seg gjennom noe. Og kroppen, puuuh, den tar sin tid a kommer etter. Men det rare er – hvis dere forst er i gang og har bygget opp et viss momentum, sa kan det gar fryktelig rask. Det er også det som kommer til a skjer på det kollektive bevissthet rundt naturen, bruk av resurser etc. : i løpet av relativ rask tid kommer mennesker til finner gode losninger til en del utfordringer som na kan virke litt uoverkommelig. Tidsåndens klokke star på det. Og evolusjonen accellerere. Og sa kommer nye kollektive utfordringer, sa klart. Men naturen kommer til a ha det bedre og bedre fremover. Og jeg som Pan kommer til a bli mer ”sett” igjen, under diverse navn som alle betyr det samme.

Takk for hyggelig samtale, Pan Det var en glede. Anytime. Jeg er her, alltid, overalt, uansett.

Skyggens Lov(e)

Ser opp
for din andre halvdel
som alltid går ved siden av deg
og som har en tendens
å være det
som du ikke selv oppfatter
deg Selv
til å være.

Antonio Machado, oversatt av O.R. 

Livets el(e)v

Her er noe å skrive seg bak begge ører, -for å ikke snakke om det indre øre; for i følge den Greske filosofen Plutarch, er det "ikke mulig å gå inn i samme elven to ganger". Grunnen hvorfor det kan være smart å huske det, er menneskets både leie og teite tendens til å trekke konklusjoner for nåværende - eller en fremtidig situasjon, basert på erfaringer fra fortiden. I virkeligheten kan nemlig ingen vite hva som kommer til å skje når vi stiger ned i elven denne gangen,- selv om det ved første blikk kan virke som samme vann "som sist".

Jo, vi har vært i en lignende situasjon. Men lignende er ikke likt! Livets elv har nemlig rent videre, -det gjør den alltid. Det er det som er Livets egentlige natur: «Panta rhei» dvs «alt er alltid i flyt» (det var det en annen Gresk filosof, nemlig Heraklit som formulerte). 

Det samme vannet "som sist", har i virkelighet for lengst nådd havet og løst seg opp i det grenseløse. Det vannet som renner i elven her og nå -og som kan virke for det overflatiske øyet, likt vannet som var her sist -har enda ikke vært i kontakt med deg! Det har boblet opp fra en underjordisk kilde, ett eller annet sted, langt borte i fjellet kanskje. Vannet har passert mange landskap, tatt med seg uendelig med erfaringer; vært i kontakt med andre mennesker som har gått ut i elven, fisker som har svømt i det, og fugler som har droppet sin bæsj i det fra himmelen!

Alt det, gjør elven der du er i ferd med å stige ut i den, til en helt ny elv, med kvaliteter og potensialer som aldri har eksistert før - i tid og rom og aldri kommer til å komme igjen, i akkurat den formen og med det innholdet. Med andre ord: noe helt for seg selv og definitivt noe annet enn "det samme som sist". 

Så hva skjer, hvis vi baserer våre antagelser på hva som kommer til å skje, utfra de erfaringer som vi hadde sist vi badet i elven? Jo, denne forvridde inn-stillingen gjør at vi ikke lenger er åpen for det som faktisk er; - vi har en forventningsholdning. Denne antesipasjonen stenger for det nye, for potensiell forandring og vekst. Enda verre; forestillingen kan bli til en selvoppfyllende profeti. Ikke fordi vannets virkelighet er slik, men fordi vi har tatt på oss en heldekkende kroppsbadedrakt (er den kanskje i slekt med skiløperens "kondomdress"?), som gjør at vi opplever elven kun gjennom denne prefabrikkerte bekledningen, som ikke slipper inn vannet "as is". Vi er tilbøyelig til å bøye virkeligheten i samsvar med vårt forestillingsbilde. Og dette er både kjedelig, fordi vi ikke slipper til det som er virkelig spennende, nemlig det nye. Og det er fatalt, - fordi det dreper utvikling! (fatal betyr bokstavelig talt "dødelig")

Lærer vi oss derimot at vannet i elvene er aldri det samme og alltid bringer noe nytt, blir Livets ELV umiddelbart in-teressant og in-spirende igjen. Vi slipper elven med ALT det den har å tilby "inn", og den indre (subjektive) og den ytre (objektive) elven kan komme i samklang, synkroniseres og etterhvert blir ETT.