Her er noe å skrive seg bak begge ører, -for å ikke snakke om det indre øre; for i følge den Greske filosofen Plutarch, er det "ikke mulig å gå inn i samme elven to ganger". Grunnen hvorfor det kan være smart å huske det, er menneskets både leie og teite tendens til å trekke konklusjoner for nåværende - eller en fremtidig situasjon, basert på erfaringer fra fortiden. I virkeligheten kan nemlig ingen vite hva som kommer til å skje når vi stiger ned i elven denne gangen,- selv om det ved første blikk kan virke som samme vann "som sist".
Jo, vi har vært i en lignende situasjon. Men lignende er ikke likt! Livets elv har nemlig rent videre, -det gjør den alltid. Det er det som er Livets egentlige natur: «Panta rhei» dvs «alt er alltid i flyt» (det var det en annen Gresk filosof, nemlig Heraklit som formulerte).
Det samme vannet "som sist", har i virkelighet for lengst nådd havet og løst seg opp i det grenseløse. Det vannet som renner i elven her og nå -og som kan virke for det overflatiske øyet, likt vannet som var her sist -har enda ikke vært i kontakt med deg! Det har boblet opp fra en underjordisk kilde, ett eller annet sted, langt borte i fjellet kanskje. Vannet har passert mange landskap, tatt med seg uendelig med erfaringer; vært i kontakt med andre mennesker som har gått ut i elven, fisker som har svømt i det, og fugler som har droppet sin bæsj i det fra himmelen!
Alt det, gjør elven der du er i ferd med å stige ut i den, til en helt ny elv, med kvaliteter og potensialer som aldri har eksistert før - i tid og rom og aldri kommer til å komme igjen, i akkurat den formen og med det innholdet. Med andre ord: noe helt for seg selv og definitivt noe annet enn "det samme som sist".
Så hva skjer, hvis vi baserer våre antagelser på hva som kommer til å skje, utfra de erfaringer som vi hadde sist vi badet i elven? Jo, denne forvridde inn-stillingen gjør at vi ikke lenger er åpen for det som faktisk er; - vi har en forventningsholdning. Denne antesipasjonen stenger for det nye, for potensiell forandring og vekst. Enda verre; forestillingen kan bli til en selvoppfyllende profeti. Ikke fordi vannets virkelighet er slik, men fordi vi har tatt på oss en heldekkende kroppsbadedrakt (er den kanskje i slekt med skiløperens "kondomdress"?), som gjør at vi opplever elven kun gjennom denne prefabrikkerte bekledningen, som ikke slipper inn vannet "as is". Vi er tilbøyelig til å bøye virkeligheten i samsvar med vårt forestillingsbilde. Og dette er både kjedelig, fordi vi ikke slipper til det som er virkelig spennende, nemlig det nye. Og det er fatalt, - fordi det dreper utvikling! (fatal betyr bokstavelig talt "dødelig")
Lærer vi oss derimot at vannet i elvene er aldri det samme og alltid bringer noe nytt, blir Livets ELV umiddelbart in-teressant og in-spirende igjen. Vi slipper elven med ALT det den har å tilby "inn", og den indre (subjektive) og den ytre (objektive) elven kan komme i samklang, synkroniseres og etterhvert blir ETT.