Vendepunkt Opsjonen

I livets første halvdel (som man vanligvis deklarere som ”Livets bedre halvdel” – selv om den ikke egentlig er det psykologisk-spirituelt sett) tester man ut verdien som man antok var sine egne mot realiteten. Man prøve dem i jobb sammenheng, par forholdet, relasjon til penger, helse, kreativitet osv. Og hvordan går denne testen ? Først tror man –glimrende (man er fortsatt fanget i sin gamle film).

Og etterhvert som desillusjoneringene setter (Livet kjenner ingen nåde der): shit- dette funker ikke for meg ! Noe er seriøst galt ! Dette bære meg steder jeg ikke vil !

I samsvar med sjelens utviklings rytme pleier dette mis-forståelse å bli spesiell tydelig mot midten av Livet (37-44). Individets overordnete intelligens har vært så smart å legge inn et vendepunkt opsjon. Dvs: man har et reel sjanse å snu på det som har (be)vist seg til å ikke fungere i Livets første halvdel. Derfor begynner det å trykke akutt rundt denne perioden for de fleste. Ikke for å erte eller irritere, men for å skape en mulighet til transformasjon. Målet er en forvandling- å la de gamle verdiene som ikke lenger tjene en dø, så at det nye kan blir født ! Hadde det ikke vært glimrende å slippe å fortsette med samme dys funksjonalitet i Livets andre halvdel ? Derfor blir individet presset på akkurat de punkter/livsarenaer som er objektiv riktig – nemlig der hvor man mest lever ”de andres” verdiene i stedet for sine egne ! Trykket er altså i høyeste grad konstruktiv- selv om det ofte subjektiv blir oppfattet som destruktiv (energien kollapser, jobben er ikke lenger like spennende, man ser plutselig alt som ikke fungere i forholdet , gamle venner relasjoner kjennes rart ut, diverse kjente former går ned i vasken).

Subjektivt i utgangspunkt veldig vanskelig.

Objektiv veldig riktig.

Men det er ingen vits å klage. Tvert i mot. Hvis man tar motet til seg, og plugger seg gjennom transformasjonen er det vel verdt det. Det som kommer ut på andre siden er en befrielse til seg Selv.

Trykkpunktenes objektive oppgave er å sette vedkomne så lenge under utviklings press til den begynner realisere noe. Realisere at man ikke virkelig lever i samsvar med sine verdier, men at man har ubevisst vært fastlåst over en laaaaaaaaaaaang periode i andres verdier ! Livet prøver å lære oss noe, om oss Selv og vår egen vei. Når det først begynner å demre, for å så dimme , til lyset virkelig er slått på, er en erfaring som en soloppgang etter en lang natt. En vendepunkt er nådd. Vendepunkt på gresk heter katastrofe. Men må det alltid til en katastrofe for vi vender om ? Kan vi ikke realisere det frivillig og før

Livet trenger å griper til uhyggelige wake up calls ?

Den terapeutiske prosessen

Nå har man muligheten. Sjansen er der. Nå er det nå, og resten av Livet begynner akkurat i dette øyeblikk. Dine genuine (fra genius , genial! ) verdier som har mer eller mindre tålmodig som venter under grusen er klar til å bli gjenoppdaget. Som Tornerose som har sovet bak torneforhenget (DDR ?) i hundre inkarnasjoner.

Men for å heve skatten må man begynne å grave. Eller klatre (hvis man identifisere seg mer med prinsen som skal forløse-kysse Tornerose. Bortsett fra det er man Selv både prinsen og Tornerose !)

For dette trenger man vanligvis litt hjelp utenfra, fra en terapeut som har orden på sine kosmiske-reale sysaker. Hvis man heller søker a litte help from my friends er utfordringen at de ofte sitter i samme suppen til samme tid (det er noe med at venner speiler og dermed er synkronisert ens egen utviklings stadier). Resultatet kan der bli heller forvirringen enn opplysning .

Det første terapeutiske skritt i denne sammenheng er alltid å identifiserte de misforståtte (andres) verdier. Dette er litt Askepott arbeid: sorter ertene fra linser. På dette punktet er det superviktig å være 100 % ærlig mot seg Selv. Ikke prøv å glatte ting over, later som det er greit (når folk sier i terapi til meg at det ”går greit” begynner alltid alle mine bjeller å ringe, og lysene å blinke). Her bullshite man bare seg Selv. Og hva er poenget ? Er du redd for å miste ansikt for deg Selv ? Jeg har sagt det før, og sier det igjen: den psykologisk mest ødeleggende og snikende bedragelsen er alltid den av seg Selv. Her gjelder det å stålsette seg Selv og ser skyggen rett og lenge nok i øye. Og kaller den ved sitt virkelige navn (gamle alkymis teknikk: den kan man lese om allerede hos Paracelsus , i Goethes Faust, eller i ur gamle sjamanistiske ritualer) . Det å kaller den ved sitt virkelige navn , er en annet måte å si ” å kalle en spade for en spade” (ikke en greip eller rake). Det påkreves psykologisk og spirituell å si det som det virkelig er. Ellers virker forvandlings magien ikke ! Too bad so sad, men slik er det bare. Er man alkoholiker og fortsette å si ” ja, men, jeg kan jo slutte nårsomhelst, og derfor …blabal”, er man ikke sant. Og kan ikke går videre.