Vi tror gjerne at det finnes steder i verden hvor det er bedre enn andre. Vi trekkes kanskje ditt hvor vi fornemmer det til å være lysere enn der hvor vi er. Enten realt, ved å dra ditt eller i savnet ved å reise via hesten fantasia.

Det er mulig at det finnes steder som virker til å ha mer lys enn andre. Men er det kanskje bare en persepsjon, en forstilling basert på vår egen subjektivitet og sine uforløste drømmer og undertrykte redsler ? Hvem av oss ser omfattende nok til å iakttar hele bildet ?

Arketypisk, og det vil sier: i dypeste grunnen og fra høyeste skyen er det ikke sant. Den sannere sannheten er at det alltid finnes like mye lys som skygge uansett hvor man er. Summen, slutt ligningen kommer alltid ut på det samme. Om man er i krigssonen i Afghanistan eller på en strand ved Mandal. Det er bare at vi mennesker ser ikke omfattende nok, er ikke stor nok til å ser den overordnete sammenheng.

Regner du på det, blir de facto summen av lyse og mørke timer de samme, uansett hvor på kloden man befinner seg. På ekvatoren er dagen alltid like lang, året rundt. I Hammerfest er det utrolig mange timer mørk om vinteren og like mange utrolige time lyst om sommeren, på andre siden av polariteter. Sluttsummen av lys og mørk blir alltid det samme. Og i likevekt til hverandre.

Dette gjelder geografisk, biologisk, psykologisk, kollektiv, spirituelt.

Med andre ord: den illusjonen at det er virkelig bedre et andre sted kan man like gjerne la gå opp i røyk.

Uansett så møter man bare seg Selv i polariteten. I litt forskjellige utkledninger, men det er bare formelle masker.

Innholdet under er alltid det samme. Nemlig sitt individuelle selv på søken etter seg Selv.