Det finnes et uttrykk på Norsk som har lenge fasinert meg. Hver gang jeg hører den, stusser jeg litt. Og når man stusser -har jeg lært meg- er det alltid noe å lære, noe som det man stusser på, vil fortelle. Og da lytter jeg.
Livet som gåte som venter å bli låst opp, nøkkel for nøkkel. Jo flere nøkler, desto flere dører åpner seg. Jo flere dører åpner seg, desto flere rom kan man trer inn og blir kjent med. Jo flere rom man kjenner, desto mer romslig blir man som mennesket. Til rommene summere seg såpass at de mister sine vegger og blir til grenseløst Space. Ett med alt.
Men det er et stykke vei. One day at a time, som det heter i California, en av mine (mange) Selv-valgte hjem. En nøkkelen-dør-rom om gangen.
Men tilbake til uttrykket som satt meg i gang: Når man liker et sted, sier man på Norsk , i ulik-het med andre språk:”Jeg liker meg godt her” . Ikke : ”Jeg liker DET godt her” , men: :”Jeg liker meg godt her”
Rart. Interessant. Underlig. En slik formulering finnes etter min viten i ingen annet sp®åk.
Og treffende, faktisk, hvis man tenker litt dypere/høyere /bredere. Fordi det er helt sant: man liker egentlig ikke stedet. I grunnen liker man faktisk seg selv på dette sted. Stedet representere nemlig noe som resonere med en kvalitet som vedkomne bærer i seg Selv. Med andre ord: Ubevisst gjenkjenner man en del av seg Selv i stedets ”væremåte”. Og gjenkjennelses gir -igjen: ubevisst- gjenklang. Man går i resonans med stedets spirit of place : ” aha, det er noe her som er som meg. Som en del i meg som jeg liker. men ikke enda har helt realisert. ” Derfor tiltrekker oss steder hvor vi liker oss. Vi blir tiltrukket av oss Selv. Eller heller: en kvalitet som vi bærer i oss og som vi ikke enda ser. Og derfor trenger å se i speilet av verden. Stedet hvor vi liker oss skal bidra til at vi …virkelig liker oss selv mer- ved å integrere, og oppdage denne kvaliteten ”der ute” ”her inne”. Samme prinsipp virker når man forelsker seg eller er tiltrukket til et annet menneske. Det er ikke virkelig mennesket vi er tiltrukket av, men kvaliteter som den gjenspeiler. Egenskap som ligger i vår egen (lyse) skygge og venter som Tornerose i tårnet å blir hentet opp (eller ned ?) til lyset.
Smart triks fra kosmos. Works every time.
Bortsett fra at man stort sett ikke skjønner at er et triks og ”kjøper” fenomenet bokstavelig.
Da faila man sykt, som min tenåringsbarn hadde sagt.
Men (hvorfor finnes det alltid en ”men” ?): så lenge man ikke bevisstgjøre hvilket kvalitet det er man gjenkjenner og som venter å bli befridd, koker muligheten bort. Peker man utover (til en partner, et sted etc.) kan ut-viklings skrittet ikke skjer. Snur man kompassnålen180 grader og skjønner at rett Nord peker mot i grunnen til en Selv, begynner det å bli virkelig interessant. Da kan man lære, finne en nøkkel, åpner en dør, til et rom. Eller for å bruke et annet analogi: finne enda et stykke at det store puslespillet av din evolusjon som menneske.
Det er det jeg mener når jeg snakker om ”den lyse skyggen”: det positive potensialet, som venter å blir funnet og hentet opp. Og i dette tilfeller finner vi det speilet i et sted hvor ”man liker seg selv godt. ”
Det man egentlig sier når man sier det er: Jeg fornemmer en kvalitet her som jeg liker i meg Selv og som jeg ser i speilet av stedet.
Tenk på det, neste du gang du ”liker deg selv” et sted. Hva er det der som er DEG ?