Fremtiden
Jeg elsker fremtiden. Fremtiden står som et åpent rom foran meg. Et uendelig, usynlig space full av muligheter. Alt er mulig. Og mest elsker jeg mulighetene som jeg ikke kan se eller ane. Det helt uforutsigbare, det som ikke er del av et linear utvikling, men et totalt overraskelse. Det som hopper ut av det usynlige potensial rom kalt… fremtid.
Det beste man kan gjøre for sin fremtid er a blir ferdig, virkelig ferdig, med fortiden. Fortiden og fremtiden henger i hop. Alt som ikke er avsluttet i fortiden, alle løse ender, ender ikke, men fortsette å spinne videre i fremtiden. Til floken de er løst. For at fremtiden kan møte en uten forbehold, er det enhvers eget ansvar å tømme fortidsromene i sin sjel. Jo tommere fortiden blir, jo rikere og friere blir det som møter en i fremtiden.
Dermed er hvert individ medvirkende i skapningen av sin fremtid.
Har man gjort jobben med forløse fortiden, kan man egentlig bare være full av de beste forventinger.
Har man derimot ingen god forventninger til fremtiden (det finnes mange mennesker som liker å svartmale sin egen eller den kollektive fremtiden) er det ikke fordi fremtiden ikke potensiell er god, men fordi man selv ikke er ”god”. Det vil sier: man har ingenting ”til gode” i fremtiden fordi fortiden er fortsatt for mettet-tettet med psykisk materialer/ byrder. Og det interessante er at forventningen blir til en selvoppfyllende profeti. Det svartmalte blir til en sannhet. Ikke fordi den er ”sant”, men fordi man har ubevisst vært med-skapende i den fremtiden som har realisert seg slik.
Derfor: den beste investering i sin fremtid er å blir ferdig, virkelig ferdig – psykologisk sett- (ikke bare teoretisk eller filosofisk) med fortiden.
Da kommer fremtiden automatisk til å vise seg fra sin beste side.