Jeg har sagt det for og jeg sier det igjen: barn trenger ingen oppdragelse. De er jo ikke noen trekk-opp-fugler. De drar seg stort sett selv opp til sin egen tiltenkte høyde. Dette organiske vekst trenger egentlig ikke sa mye ”styr” fra oss voksene. Vi har funnet opp konseptet av opp-dragelsen ut i fra den misforståelsen at vi i kraften av var autoritet som foreldre skulle har det som oppdrag a drar disse stakkars barna opp-over. Oppover, ikke til sine høyder, men vare forestiller om deres høyde. For en forskrudd ide ! En pedagogisk dinosaur, som fortsatt lever i beste velgående i var samfunn og som burde avlives snarest.
Men hva skal vi da gjøre, som voksen, hva er var opp-gave da, egentlig ? Ja, eksakt det, forst må det opp-gis noe. For eksempel kravet til opp-dragelse. Haha, det hores forresten litt ut som om det er en drage som prover a drar noen opp. En hus drage kanskje ? En som har drag på sine barn, muligens ? En drage-sug ?
Ok, ordspill til side. Det er ikke sa mye (og i hvert fall myyyyyyye mindre) vi trenger virkelig a gjøre med barna i form av en aktiv regulering eller handlingsplan. Det alle alle viktigste, og kanskje det eneste som virkelig virker er hvordan vi som foreldre ER. Og med ER mener jeg ikke hva slags konsepter eller filosofier vi har, til og med ikke hvordan vi forholder oss, men nei, hvem vi ER som mennesker. Barnet har nemlig en evne a ser gjennom alle fasader (selv om den ikke er klar over det, det er mer en ubevisst type intuisjon). Derfor kan vi like gjerne brenne alle ”riktige” mater a oppfore oss -som gode eksempler. Det eneste som teller virkelig er i siste konsekvens hvem vi ER som mennesker, som helhet og –minst like viktig- hvem vi jobber med a bli, var utvikling, var evolusjon som mennesker fremover. Det er det som barnet oppfatter til enhver tidspunkt av sin barndom og bruker som egentlig orientering, som pekepinnen, som målskive. Er mamma glad i sitt liv og jobber kreativ med a realisere seg Selv (virkelig, mener jeg, ikke som ren ego trip) fornemmer barnet dette og ”kjenner” i sitt indre: ”dette er kult, det er lov a blir seg selv ”. Er Pappa genuint fornøyd med selv Selv og sin vei, slapper noe i barnets sjel av og sier til seg Selv ” Livet er spennende reise, man kan prove og feile litt, men det gar bra.. ”. Er mamma og pappa virkelig glad i hverandre og jobber med a vokse videre sammen på en vei, legger dette en basis i barnet som sier ” ja, det er faktisk mulig”.
Na trenger ingen som leser dette a fa helt hetta og tror at de har sviktet som foreldre. Alle gjøre jo stort sett sa godt de kan ut i fra der hvor man befinner seg på sin vei. Forvikling trengs sa at utvikling kan finne sted. Derfor trenger barn litt uopplyste foreldre. Samtidig er det gunstig a bevisstgjøre individuelt og kollektivt hvilke gamle ideer som er klar til a kastes overbord . Og konseptet av oppdragelse er det garantert. La kosmos drar barnet opp i retning av sine planeter og la oss foreldre gjøre det beste for dem som er mulig, nemlig a utvikle oss Selv inn i vare potensialer og helhet.

Hallenskog, 6 juni 2011, kl 22:37