Idag spurte meg min eldste datter om tiden virkelig helbrede alle sår, som det sies. Jeg svarte på Fisk vis: ja-ei (=ja & nei). Ja, fordi sår blekner, blir mindre akkutt over tid. Gar man gjennom en skildsmisse, er det stort sett veldig vondt mens man gar gjennom bruddet. Ett ar senere er det allerede 80% mindre vondt, og etter 10 ar husker man knapt hva problemet var. Litt overdrevet, men i prinsipp fungere det slik…… på det plan. Det plan, er Livets to til tre oevere virklighetslag. Men under dem (og over) finnes det mange andre virkelighetslag som er minst like relevante. Og det er der ”nei” delen av ”ja-ei’ kommer inn i bildet. På sjelens dypere lag lagrer vi alle sår filene som ikke har blitt ferdig behandlet (=forløst). Alt er star igjen av psykisk grums forsvinner etter hvert , over kronologisk tid, i sjelens kjeller. Forsvinner og forsvinner. Den forsvinne jo ikke. Den synker bare ned til et plan som er mindre synlig for bevisstheten. Dermed kan vi ”fint” (?) leve i illusjonen at de ikke lenger finnes. Eksakt som en fil man har skrevet på sin data for mange ar siden og som har dukket under i harddisken dype kroker.
Alle uforløste følelses filer som ligger for lenge lagret i ens indre vokser seg psykisk sett i større over tid. Og ikke bare blir de større, sårene kan i det skjulte vokser seg ut fullbarende programmer. Med andre ord: det helt motsatte av ”at tiden helbreder”. På den maten dyrker tiden sarene. Fy fil- ern ! Det er nesten som en god roquefort – jo lengre den ligger i kjelleren jo mer vokser muggen på den. Osten som er jo so deilig (sammen med en god biodynamisk vin) som en lignende dynamikk i sjelen stinker. For a ikke sier: skaper ekstremt heller dårlig ettersmak. Som kan vare lenge. I verste fall, ett helt liv (eller to).
Det som må til er at man stiger ned i sjelens dype daler og henter sårene opp fra sin skygge eksistens igjen til lyset. Og her -hvor lyset er betraktelig bedre enn i underverden- har man en reel sjanse- en sjanse a omskrive de gamle følelses filer og bilder som har vært knyttet til såret. Dette innebærer selvsagt en viss prosess (som igjen kan tar litt tid – denne gangen for a helbrede såret), en reel committment, og ofte en god terapeut med skarpe & myke redskap. Mulighetene finnes,og ansvaret ligger som alltid i ens egen leir.