Jeg vet allerede hva jeg kommer til a gjøre i fremtiden. Jeg kommer til a befatter meg med kollektiv psykologi. Eller heller: Kollektivt Meta Psykologi. Per Na, kanskje ikke helt ulogisk, siden det er fortsatt del av min egen utviklingsvei, jobber jeg primært med individets psyke og dens sammenheng med kosmos. En annet ord for denne ligningen som kobler individets utviklingsvei sammen med kosmologiske dimensjoner heter ”skjebne”. Tema av den individuelle skjebne er rett og slett drit spennende, og har holdt meg tent som mitt sentrale livs spørsmål siden….la meg regne litt på det, Na er jeg 45, jeg vaknet til dette når jeg var 18…altså 27 ar. Hvis vi regner på denne inkarnasjonen, som er jo bare en liten utsnitt av en mye større individuelt evolusjons kontekst.
Men sa kommer det til bli Kollektivt Meta Psykologi. De store bevegelser av menneskelig utvikling som ikke er knyttet til individet, men menneskeheten som helhet. Det blir dermed en skift fra singular til plural. Hvor skal VI som mennesker hen, sammen ? Hvordan gar de store metapsykologiske utviklings linjer ? Hvor kommer VI fra, hvor skal linjene leder oss hen ? I hvorvidt henger individuelt utvikling sammen den kollektive konteksten ? Nesten litt som a skrive en Meta historie ikke l lyset av fakta -som er bare symptomer som peker på noe dypere og høyere, nemlig symbolet- men i belysnings av menneskehetens overordnete evolusjons buer. En regnbue som forbinder noe over tid og rom. Og en bue, som skyter en pil mot et mal som venter a bli oppdaget. Pilen flyr i hvert fall, og vi er på reisen.

Dette boblet opp mens jeg leser ” Vi, de druknete” av Carsten Jensen. Av med hatten for herr Jensen, glimrende bok på alle plan, anbefalt sommer lesing ! Det regner og jeg sitter ute under terrasse taket på var selv snekrete ute seng , med teppe og en chili kakao og gleder meg over vinden som blåser gjennom den surreale irr grønn teppe av vegetasjonen foran nesen min. Livet er en rar og nydelig reise, inne, ute og rundt omkring….sondag, 22. Mai 2o11