I følge Homer, en av antikens savants og forfatteren av Odyseen (som var en av de store mytiske fortellinger som preget mitt barndom) finnes lykke på «enden av verden». Merkur sender oss en symbolsk veldig interessant budskap via sin sendebud Homer via en bok jeg holder på å lese (Iso Camartin: «Jeder braucht seinen Sueden» - enhver trenger sin Syden) - mens jeg sitter mellom pine og eucalyptus trær i solen men en lett mistral blåser fra bukten av St Tropez (og ingen glass rosé i hånden. Jeg liker nemlig vin kun med maten). Som den oppmerksomme lesere av både denne bloggen og Livet har for lengst skjønt, trenger den opprinelige sendebuden (Merkur/Hermes) alltid en ny sendebud, som igjen har sin sub sendebud for å bringet beskjeden videre etc.: fra Merkur til Homer til Camartin til Olaf til Deg- Livet som kjedereaksjon av budskaps formiddling.
Det som slo meg når jeg leste at «lykke finnes på enden av verden», var at det ettland sted i mitt høyre hjerne halvdel assosierte og spittet ut uttrykket growing edge (i min Norsk «vekst kant»). Edgen er «enden av verden». Før man hadde funnet ut at verden var rundt, trodde man at det verdens ende fantes en kant. Etter det var det slutt. Og at man måtte passe seg -f x når man seilte på havet- å ikke styre båten sin over denne kanten. Glad for å realisere at den antiken verden også hadde også sine redsler og psykoser.
Uansett, poenget (hvorfor må jeg egentlig alltid har ett poeng ? Månen i Skytten ? Månefasen i Skytten ? Sol Saturn konjunksjon ?) mitt er: jeg mener å ha oppdaget at good old Homer (ikke Simpson) har rett: Lykken finnes faktisk på vekst-kanten. Den beste vekstkanten, selvsagt. Den verrste vekstkanten er den hvor man står naglet fast, paralysert, på kanten av stupet og vet hverken foran eller bak. Selvsagt finnes den- selv om den alltid går over (selv om det ofte i øyeblikket ikke føles ut som det kommer til å gjøre det), eller man går over (vekstkanten).
Jeg har lest en del om «flow» forskning i det siste. Big deal både på Harvard og University of Chicago. Det blir nevnt i Goleman´s Emotional Intelligence at Flow, altså denne magiske fornemmelsen av å være i flyt med seg Selv og Universet, skjer mest i øyeblikk hvor man utfordrer seg selv og sine grenser, tar et skritt over den gamle edgene, og inn i det nye, terrenget. Altså ikke der hvor man gjentar noen man har gjort tusenvis av ganger før og har blitt skikkelig flinkis til å gjøre og kjøre fra rutinen. Nei, magien skjer der hvor man tar sin kunnskap og evner og pusjer dem videre, over vekstkanten. Have a growing edgy day !