Livets puslespill

Det alle mystiker, spirituelle søker, new ager, religioner, psykologer, pasienter, neurologer, atomfysiker, forfatter, dikter, prester, dyreleger og godteri produsenter («kjærlighet») - alle mennesker i alle tiden- har søkt, eller for-søkt å søke -enten bevisst (veldig få) eller ubevisst (99%) er HELHET. Faktisk munner i bunnen og grunnen alle handlinger, tanker, følelser eller bevegelser i det samme hav, har det samme ubevisste motiv & motivasjon, det samme destinasjon og «destiny» (bestemmelse), nemlig: helhet. Og selv om de som har formulert seg bevisst rundt dette målsetning har brukt veldig forskjellige uttrykk -paradis, gud, nirvana, opplysing, unio mystika, evige jagdgunner, kjærlighet, whatever- mener alle det samme, nemlig: helhet. Ordet «hellig» «helse» «heldig», «helt» til og med «helg» («god helg,» er dermed et ønske om helhet !) etc reflektere dette.

Det store og avgjørene spørsmål -hvis man har tro på at denne helheten i det hele tatt finnes- er hvordan man kommer seg dit. Det sprenger vel rammen av et lite blogg innlegg å gi en detaljert vei beskrivelse. Men det jeg kan gjøre er å formidle et abstrakt bilde om hva jeg oppfatter at denne prosessen handler om. For dette må jeg bruke en analogi, et bilde som makter å transportere symbolsk betydning i komprimert form.

La oss sier hvert mennesket (eller hver individs sjel, for å bruke et mer omfattende ord, som inkludere sjelens evolusjonen over en rekke av liv ) er et puslespill. Puslespillet er et helhetlig bilde som er sammensatt av mange del bilder. Den opprinnelige helheten av pusle bilde har blitt ødelagt, delene ligger strødd over gulvet (eller bordet). I løpet av Livet gjelder det for individet å finne flest mulige deler, finne det riktige sted i helhets bilde og passer den inn, i samsvar med de biten som ligger ved siden (opp til fire retninger må den passer inn ! - men mindre det handler seg om et kantstykke )

Prosessen -litt mer i detalj- fungere slik:

Først må man finne delen. Høres opplagt ut, men er det ikke- i det hele tatt. Mitt arbeid med meg selv og andre har vist meg igjen og igjen (spesielt med det geniale redskap astrologi som viser potensialene som vedkomne bare aner om) at vi alle har mange deler som vi ikke vet noe om og som først dukker opp underveis i Livet. De fleste har blitt så inn-sosialisert av familie (systemet) og samfunnet i en rett bane at mange at de krunglete og ikke tilpassete delene (og det er det flest av !) talenter, potensialer faller under bordet.
Etter man har funnet delene må de passes inn i spillet. Dvs man må se hvor og hvordan man bringe potensialene til livet. Hvordan man integrerer dem i sitt liv, få dem til å leve og inter agere med resten av delene og helheten. Det nytter ikke å bare vite at potensialet finnes og la dem sove en evige tornerose søvn. Den må aktiv integreres. Ellers synke delen tilbake i den mørke ubevisste undergrunnen.

Jo flere biter individet finner og som kommer på plass jo mer hel blir et mennesket. Både objektivt (fordi det faktisk er flere deler som er på plass) og subjektivt sett, og følt. Ja, man føler det, kan kjenner hvis man har fått noen viktige biter på plass i puslespillet. Man blir i det hele tatt mer balansert, tilfredsstilt, glad etc.. Ordet jeg har en tilbøyelighet å bruke, fordi den inkludere i min bok både det subjektive og det objektive- er lykkelig.

Tid & Space

Hvor stor skal man spenne tidsrammet på en slik prosess ? Jeg mener at det er så å si umulig å samle alle deler og finner deres plass i et liv. For meg virker det mest logisk – spesiell hvis jeg ser hvor mye tid de store prosessene tar, i meg selv, i pasienter, til å finner og få på plass noen av det store temaene – at dette spillet må nødvendigvis strekke seg over ganske mange inkarnasjoner.

I hver inkarnasjon finner man nye og flere biter, som man setter sammen og på plass. Og så tar man dem med til neste runde.

Slik blir man som individ mer og mer hel. Og det samme gjelder det kollektive. For meg er det opplagt at menneskeheten – til tross for alle sine «problemer»- har kollektive sett aldri har vært «så langt» som nå. Den som tviler på det og har lest litt for mye aviser (en vane man skulle forresten kvitte seg med ! ), skulle lese litt historie, og sjekke ut hvor grusomme menneskeheten har gått gjennom. Vi lever i det så langt beste tiden og hvis vi evolusjonen spinner seg videre ut som den skal, blir det enda bedre, fordi det kollektive puslespill blir mer og mer komplett.

Et annet viktig punkt: hver mennesket har sitt individuelle puslespill med sine bilde og sine biter. Derfor nytter det ikke å stjele biter fra andres spill og prøve å presse dem inntil sine deler. De kommer aldri til å matche og det er bortkastet energi & tid å prøve seg.

Par Pusling

Partnerskap og relasjoner er snitt steder hvor ens egen puslespill i sin ytre kanter møter den andres puslespill på sine kanter (vekst-kanter !). Forresten: egentlig er det ikke kanter, siden alle pusslespill er runde. Og trolig finnes det heller ikke noe lukkete kant stykker. Det bilde jeg har er at hvert puslespill er åpent på kantene, og at andre mennesker (partner, venner etc) kan lagre seg inn til disse snitt delene. Med de må passe inntil de åpen kant stykker, ellers kan det ikke blir til en varig relasjon. Ellers prøver (og feiler) man bare, for å finne ut at det ikke passer likevel. Men også det er en verdifullt prosess «learning by doing «. Noen velger selv selvfølgelig også f x partner hvor man allerede på forhånd vet at det ikke passe, fordi man ubevisst synes det er for skummelt hvis noen virkelig hadde forbundet sitt puslespill med mitt. Dette bilde tydeliggjøre også hva partnerskap i bunnen dreier seg om: den forbinder sitt eget puslespill med et annet til noe større, som er en link til noe enda større, nemlig det kollektive puslespill. Eventuelle felles barn er puslespill sommer bygger seg toppen av mor og fars spiller, halvveis over mors og halvveis over fars. Men det er ikke partnerens oppgave å «gripe over « og rote i dens andre puslespill. Hver må holde seg til sitt, og kan egentlig ikke gjøre noe annet, selv om man prøver. Dette er kanskje viktig å holde i bevisstheten.

Kollektive dimensjoner

Ens egen puslespill er et lite del av et kollektiv hav av puslespill. Alle spill er pulserende og fullt av liv og «under arbeid». Det spennende er : jo flere biter man finner for sitt eget spill, jo mer er man i forbindelse med det kollektive spill, det transpersonlige, det kosmiske og kjenner hvordan «all» energi pulsere gjennom ens egen puslespill. Omvendt er det slik at jo mindre deler man har funnet av sin pusle, desto mer er man fokuset på kun «sine» ego greie. Og det er bare logisk, fordi denne konsentrasjonen på sitt eget er fortsatt nødvendig for å finne «det neste del» for å danne en «jeg «, en identitet.

Finalement....

Denne store analogien om Livet som Puslespill kan man bruke hvis man er forvirret (og hvem er det ikke ?), enten iht sin egen utvikling eller hvis man observere andres utvikling, om det er sin partner, sine barn, venner, sammenarbeids partner eller ev pasienter. Jeg har opplevd det som meget nyttig å minne meg Selv om hva man (eller de andre) egentlig holder på med. Det er jo lett gå seg vilt i Livets store skoger, i de endeløse bølger av fenomener og utfordringer. Og nettopp derfor trenger man slike abstrakte orienterings og oversikts bilde.