Elefanten i Esken

I siste konsekvens er denne utvidelse en ekspansjon av sjelen inn i kosmoset. Fra et vis punkt trær nemlig psyken i denne prosessen over sine personlige grenser og inn i det transpersonlige. Sjelen og individet begynner å oppleve seg selv som del av kosmoset. Dette er ingenting som skal eller kan «viljes», men skjer helt naturlig som en organisk konsekvens av utvidelses prosessen. Mennesket begynner å oppfatte seg selv som inkludert og integrert i en større menings sammenheng. Å kjenne seg selv som del av et universell og betydningsfullt nettverk gjør mennesket selvsagt enda mindre redd.

Hvis vi tar dette i betraktning, så blir det tydelig at alle de redsler i siste konsekvens har sin grobunn i det faktum at mennesket er hektet til sin personlighet, dvs: har festet sin identitet til en liten, trang jeg /ego. Den personlig psykiske er en altfor liten konteinar for hele sjelen. Det er som å prøve å stappe en elefant inn i en fyrstikk eske. Klart at det føles litt (eller veldig) klaustrofobisk ut for sjelen. Psyken derimot er bare en del et av sjelen, nemlig den delen som hører til det personlig-subjektive. Ikke at man får den in en fyrstikk eske. Men sammenlignet med hele sjelen, som inkludere både det personlige (personligheten/ ego= psyken) OG de transpersonlige-spirituelle dimensjoner av mennesket, er den «liten» og bare som toppen av et isfjell som stikker ut av havet.

Jeg har aldri likt å ser fugler i burer. Nå vet jeg endelig hvorfor. Det minner meg om sjelen fuglen som er stengt inn i buret. Sjelen ønsker alltid å gro vinger. Eller heller: den har vinger, men mennesket trenger å oppdage og lære å bruke dem. Sjelen er en fugl som trenger space som er like endeløst som himmelen. Akkurat som Fisken trenger havet istedet for å være snøret inn i en fiske nett.

Uhyggelighetens funksjon

Uansett om det er en elefant i en eske, en fugl i bur eller en fisk i nett, så er budskapet av analogien alltid det samme: det er en ikke-passende omstendighet for naturen av dette vesen.

Og sjelens vesen er grenseløs. Derfor trenger det å space.Hvis den har den ikke, blir den redd.

Og har sjelen angst (igjen: eng, tysk= angst) fordi det er for eng, er mennesket redd.

Hvis man tar utgangspunkt i denne analogien kunne man sier:

Angst er et symptom, ikke årsaken. Den gjenspeiler kun en tranghet i sjelen
Angst viser via sin «uhyggelighet» individet at den trenger å foretar en utvidelse av sjelen
Den kommer til å fortsette å plage vedkomne til denne utvidelsen er iverksatt
Jo videre den trange områdene i sjelen blir jo mer forsvinner angsten
I siste konsekvens er angstens funksjon å pushe den ego fikserte psyken -gjennom sin påtvungende uhyggelighet- over sine personlige grenser, i inn det grenseløse space av det transpersonlige.
.......del III, snart på denne kanalen....