Konstruktiv Likegyldighet som Høydepsykologi 
Det at man ikke er likegyldig til en utkomst har å gjøre med at man tror at det ene resultat er bedre enn det andre. Det er det som er mis-tanken (mis = feil), feil sluttingen. Det man subjektivt ønsker seg virker nemlig bare «bedre» enn det andre. Det er -i virkelighet- ikke det. Grunnen hvorfor vi ikke ser det slik er vår egen kortsiktighet. Blindhet til helheten. Mangel av oversikt om den store utviklingen, både individuelt og kollektivt sett, som vi alle er delaktig i (om vi vil eller ikke). Den ekte, forløste og konstruktive og frigjørende likegyldigheten er basert på virkeligheten (lovmessighetene som virker bak livets overflate) at det ene alternativ er -i det store bilde og på det lange løp- like bra (=gyldig) som det som man subjektivt ønsker seg som resultat.
Hvordan kan det være slik? Det finnes jo så mange valgmuligheter hvor det ene virker så opplagt «bedre» enn sin alternativ. La oss ser på et noen eksempler:
Er det sol, sier vi: «det er fint vær». Men er det et bedre alternativ enn regn ? Kanskje for øyeblikket, men bare fordi jeg ønsker meg det, subjektivt sett. Men i det store bilde (klima, natur, inneklima når det «alltid er sol»etc ) kan vi klart fastslår at det finnes ikke «bra vær». Det finnes bare «vær», og i det store bilde er det ene alternativ (f x regn) like meningsfullt som det andre (sol). I Sahara er det omvendt. Det sier folk er bra når det regner. Hvem har rett ? Ingen. Eller begge. Men bare 50 %. (de andre 50 % mangler i forståelsen)
La oss ser på et litt mer vanskelig polaritet: sykdom og helse. Klart er det bedre å være frisk enn syk. Eller ? Ser man temaet sykdom fra et overordnet utviklingsperspektiv, viser det ser ofte at sykdom er noe av det beste som kan skjer. Sykdom er en av mennesket store læremester. Mange av mine egne mest signifikante selvutviklings prosesser kom i gang etter en lang sykdom. Min gjennombrudd i retning av det transpersonlige kom etter at sykdommen tvang meg å gearer ned og starte med meditasjon. Hadde min subjektive ønske på det tidspunktet blitt «hørt», og jeg ikke hadde vært syk, hadde muligens mange av det som jeg oppfatter nå som mitt livs oppgave kanskje kommet mye senere i gang. Dermed var det «bra» (=gyldig) at jeg ble syk. Subjektivt ønsket jeg det ikke, objektivt var det akkurat passe.
I terapeutiske prosesser ser jeg stadig hvor vesentlig det -som ble personlig oppfattet som «dårlig» (vondt, traumatiserende etc)- virkelig er for individets store evolusjon.
Mennesker som er har nær-død opplevelse, har vært klinisk døde og blitt re-animert.Hvem ønsker seg å dør ? Samtidig har det vist seg for mange av dem at nettopp denne opplevelsen har gjort at dere liv ble mye mer meningsfullt. At de ikke ville har vært foruten, faktisk.
Trust me: det er det samme på alle plan. Om du taper en større pengebeløp, en jobb eller kjæreste. Det er det samme. Det å miste har sin verdi, sin gyldighet i det store bilde. Den samme gyldigheten som å vinne. Det er del av polaritetens lov.
Så: hva skal man ønsker seg, hva skal man følger, orientere seg etter, da ? Det som ens smålige, subjektive ego kategorisere som «bra og dårlig « ? Som du kan aner fra min argumentasjon tidligere, så mener jeg bestemt at det er en felle. Det er selvsagt populær og veldig fristende å tror på det ens lille ego suggerere. Men løsningen og friheten ligger nok ikke der. Den ligger i det å lære seg konstruktiv likegyldighet som livskunst. Den er potensiell åpen til alle. Men det er en long and winding road til man klarer å leve utifra et slik høyde psykologi. Eller kanskje ikke. Buddhistene hevder at opplysning er alltid rett rundt hjørne.
Uansett: her er den forløsende tanken. Hvis du skru deg selv opp til fugl perspektivene luftige høyde ser du hvordan alle veier etterhvert fører i sammen retningen uansett. Du ser deg selv på en veiskille og observerer hvordan din subjektivitet legger all livets viktighet i det ønskelige resultat. Og så ser du plutselig hvordan til tilsynelatende helt disparate veien møtes igjen senere, på en annet plan i tid & rom. Det er det samme hva du velger. Så hvorfor binder seg til det ene eller det andre ? Hvis det etterhvert leder til det samme uansett ? Det kommer alltid nye sjanser (senest i neste liv). Sjelen er i en endeløst evolusjons prosess.The show goes on. Og så kommer neste den show. (=inkarnasjon, eller livsfase, eller jobb, eller partnerskap...)
Det ligger en stor frihet i det å lære å forstår Livet slik. Men der er-vel å merke- ikke en intellektuelt prosess. Man kan bruke intellektene (f x for å minne seg selv) som et hjelpmiddel. Men det vesentlige er å erfare våken og bevisst dette sammenspillet. Det er denne stadige utvekslingen (ping-pong) som skaper etterhvert den konstruktive likegyldigheten.
Neste gang du er ikke likegyldig, prøv å minne deg om det («remember to remember» sier Sufiene). Drar deg selv opp til fugl perspektivet, og prøv å ser ditt liv og Livet i sin helhet i lyset av en større utviklings vei, en evolusjon.
Prøv å se veien din fremover og ser at det som virker så utrolig viktig akkurat nå («det må blir slik og ikke slik) er altfor klein (tysk= liten). Blir du stor/høy i overført betydning, blir du samtidig mer voksen. Det lille bilde er nesten alltid bunnet til deler av individet som ikke enda har vokst opp, som vil forblir «liten» -og dermed forblir reaksjonen som hos barn som får den godteri de ønsker seg.
Det lønner seg å løfte seg opp til denne høyden.
Lønningen er frihet.
I denne forbindelsen anbefale jeg to minutter på youtube:
http://www.youtube.com/watch?v=F1ILPl5FQaM&NR=1
Det at man ikke er likegyldig til en utkomst har å gjøre med at man tror at det ene resultat er bedre enn det andre. Det er det som er mis-tanken (mis = feil), feil sluttingen. Det man subjektivt ønsker seg virker nemlig bare «bedre» enn det andre. Det er -i virkelighet- ikke det. Grunnen hvorfor vi ikke ser det slik er vår egen kortsiktighet. Blindhet til helheten. Mangel av oversikt om den store utviklingen, både individuelt og kollektivt sett, som vi alle er delaktig i (om vi vil eller ikke). Den ekte, forløste og konstruktive og frigjørende likegyldigheten er basert på virkeligheten (lovmessighetene som virker bak livets overflate) at det ene alternativ er -i det store bilde og på det lange løp- like bra (=gyldig) som det som man subjektivt ønsker seg som resultat.
Hvordan kan det være slik? Det finnes jo så mange valgmuligheter hvor det ene virker så opplagt «bedre» enn sin alternativ. La oss ser på et noen eksempler:
Er det sol, sier vi: «det er fint vær». Men er det et bedre alternativ enn regn ? Kanskje for øyeblikket, men bare fordi jeg ønsker meg det, subjektivt sett. Men i det store bilde (klima, natur, inneklima når det «alltid er sol»etc ) kan vi klart fastslår at det finnes ikke «bra vær». Det finnes bare «vær», og i det store bilde er det ene alternativ (f x regn) like meningsfullt som det andre (sol). I Sahara er det omvendt. Det sier folk er bra når det regner. Hvem har rett ? Ingen. Eller begge. Men bare 50 %. (de andre 50 % mangler i forståelsen)
La oss ser på et litt mer vanskelig polaritet: sykdom og helse. Klart er det bedre å være frisk enn syk. Eller ? Ser man temaet sykdom fra et overordnet utviklingsperspektiv, viser det ser ofte at sykdom er noe av det beste som kan skjer. Sykdom er en av mennesket store læremester. Mange av mine egne mest signifikante selvutviklings prosesser kom i gang etter en lang sykdom. Min gjennombrudd i retning av det transpersonlige kom etter at sykdommen tvang meg å gearer ned og starte med meditasjon. Hadde min subjektive ønske på det tidspunktet blitt «hørt», og jeg ikke hadde vært syk, hadde muligens mange av det som jeg oppfatter nå som mitt livs oppgave kanskje kommet mye senere i gang. Dermed var det «bra» (=gyldig) at jeg ble syk. Subjektivt ønsket jeg det ikke, objektivt var det akkurat passe.
I terapeutiske prosesser ser jeg stadig hvor vesentlig det -som ble personlig oppfattet som «dårlig» (vondt, traumatiserende etc)- virkelig er for individets store evolusjon.
Mennesker som er har nær-død opplevelse, har vært klinisk døde og blitt re-animert.Hvem ønsker seg å dør ? Samtidig har det vist seg for mange av dem at nettopp denne opplevelsen har gjort at dere liv ble mye mer meningsfullt. At de ikke ville har vært foruten, faktisk.
Trust me: det er det samme på alle plan. Om du taper en større pengebeløp, en jobb eller kjæreste. Det er det samme. Det å miste har sin verdi, sin gyldighet i det store bilde. Den samme gyldigheten som å vinne. Det er del av polaritetens lov.
Så: hva skal man ønsker seg, hva skal man følger, orientere seg etter, da ? Det som ens smålige, subjektive ego kategorisere som «bra og dårlig « ? Som du kan aner fra min argumentasjon tidligere, så mener jeg bestemt at det er en felle. Det er selvsagt populær og veldig fristende å tror på det ens lille ego suggerere. Men løsningen og friheten ligger nok ikke der. Den ligger i det å lære seg konstruktiv likegyldighet som livskunst. Den er potensiell åpen til alle. Men det er en long and winding road til man klarer å leve utifra et slik høyde psykologi. Eller kanskje ikke. Buddhistene hevder at opplysning er alltid rett rundt hjørne.
Uansett: her er den forløsende tanken. Hvis du skru deg selv opp til fugl perspektivene luftige høyde ser du hvordan alle veier etterhvert fører i sammen retningen uansett. Du ser deg selv på en veiskille og observerer hvordan din subjektivitet legger all livets viktighet i det ønskelige resultat. Og så ser du plutselig hvordan til tilsynelatende helt disparate veien møtes igjen senere, på en annet plan i tid & rom. Det er det samme hva du velger. Så hvorfor binder seg til det ene eller det andre ? Hvis det etterhvert leder til det samme uansett ? Det kommer alltid nye sjanser (senest i neste liv). Sjelen er i en endeløst evolusjons prosess.The show goes on. Og så kommer neste den show. (=inkarnasjon, eller livsfase, eller jobb, eller partnerskap...)
Det ligger en stor frihet i det å lære å forstår Livet slik. Men der er-vel å merke- ikke en intellektuelt prosess. Man kan bruke intellektene (f x for å minne seg selv) som et hjelpmiddel. Men det vesentlige er å erfare våken og bevisst dette sammenspillet. Det er denne stadige utvekslingen (ping-pong) som skaper etterhvert den konstruktive likegyldigheten.
Neste gang du er ikke likegyldig, prøv å minne deg om det («remember to remember» sier Sufiene). Drar deg selv opp til fugl perspektivet, og prøv å ser ditt liv og Livet i sin helhet i lyset av en større utviklings vei, en evolusjon.
Prøv å se veien din fremover og ser at det som virker så utrolig viktig akkurat nå («det må blir slik og ikke slik) er altfor klein (tysk= liten). Blir du stor/høy i overført betydning, blir du samtidig mer voksen. Det lille bilde er nesten alltid bunnet til deler av individet som ikke enda har vokst opp, som vil forblir «liten» -og dermed forblir reaksjonen som hos barn som får den godteri de ønsker seg.
Det lønner seg å løfte seg opp til denne høyden.
Lønningen er frihet.
I denne forbindelsen anbefale jeg to minutter på youtube:
http://www.youtube.com/watch?v=F1ILPl5FQaM&NR=1