Hvorfor Selvutvikling er viktigere enn noensinne (i PANdemiske tider)

Det blir iverksatt en god del brannslukningstiltak i disse dager innen helse, næringsliv, personlig økonomi, osv. Så viktig som alle disse kortsiktige grepene er, så avgjørende er det å huske at det er minst like viktig å jobbe med de langsiktige tiltakene. For meg er det nærliggende å trekke analogien til psykologiske prosesser. Det finnes en del kortsiktige grep (for eksempel lykkepiller) som (muligens) hjelper, men ikke helbreder. Det er litt som å klistre et plaster på såret. Plasteret beskytter såret - og mennesket fra såret. Men å bidra til at såret virkelig gror, gjør det ikke.

Samfunnets sår og sårbarhet blir tydelig i krisetider .Vi bruker ordet hyppig, men hva er egentlig et samfunn? Jeg har kontemplert den kollektive psyken i mange år. Her presenterer jeg min versjon som ikke trenger å være din versjon. Kanskje det kan tjene som en impuls til selvrefleksjon. 

Tar vi samfunnet ved ordet, er det bokstavelig noe som vi sammen har funnet på. En slags felles påfunn. Kanskje bære dette ordspill oss i feil retning. Kanskje ikke. Uansett, så mener jeg at samfunnet konstitueres av summen av sine individer. Litt mindre abstrakt: Samfunnet er et oppsummert uttrykk for alle sine individer og deres utviklingsnivå.  

En ligning kunne se sånn ut:

Indiv 1+ Indiv 2+ Indiv 3......+ Indiv 5 368 000 = det norske samfunn

Siden jeg er mest interessert i det psykologiske aspektet av det samfunnet, er dette en liten variasjon av ligningen:

Indiv. Psyke 1 + Indiv. Psyke 2 + Indiv. Psyke 3 ...

+ Indiv. Psyke 5 368 000 = den kollektive norske psyken

I hvilken grad er dette relevant for den aktuelle PANdemi krisen ? Det som jeg sikter til i denne sammheng, er hvordan hver av oss, hvert enkelt individ i et samfunn, er medansvarlig

a) for at krisen har oppstått, 

og 

b) for dens potensielle løsning. 

Kollektive kriser er alltid også psykologiske kriser. Ikke bare i henhold til håndteringen av krisen, men kanskje enda mer i den forstand at krisen i grunnen har blitt fremkalt av summen av individenes ubearbeidede psykologiske materiale. Jeg oppfatter denne kollektive krisen først og fremst som et symptom, et uttrykk for alle forviklinger som samfunnets individer har akkumulert -summen av alle psykologiske skygger som «finnes» i samfunnet.

At dette ikke er så lett å få direkte øye på, ligger i sjelens immaterielle natur. Likevel er det det vi har funnet på sammen, når vi som samfunn er i krise. Summen av alle våre psykologiske skygger har ballet seg sammen og finner sitt symptomatiske utslag i krisen.

Apropos individer. Et av de sentrale begrepene i C.G. Jungs utviklingspsykologi er individuasjon. Han definerte den omtrent slik: «Individuasjon er å utvikle seg til den man som individ er ment å være.» Som potensialpsykolog ville jeg ha sagt det samme, bare med en litt mer spesifikk vinkling: Individuasjon betyr at individet utvikler flest mulig av sine medfødte potensialer. Jeg jobber ut ifra premisset om at hver av oss er født med 12 primære potensialer. Individets lykke står i proporsjon til hvor mange av disse potensialene som blir utviklet.

Tilbake til samfunnet og dets kriser. I lyset av individuasjonen er kollektive kriser en negativ refleksjon av alt det som samfunnets individer ennå ikke har utviklet. Av alle potensialene som fortsatt ligger i tornerosesøvn. Alt hver av oss fortsatt har til gode å bli. Den neste slutningen er nærliggende og logisk: Det som virkelig hjelper samfunnet på sikt, er at flest mulig av dets individer fremmer sin individuasjon. Jo flere «utviklede» individer som finnes i ett samfunn, desto lykkeligere, mer balansert, helhetlig, fornøyd, økologisk, egalitært osv. (kjært barn har mange navn) fremstår samfunnet. Omvendt sagt: jo flere individer sitter på “sine” hauger med ubearbeidet psykologisk materiale (sår, smerter, traumer, misbruk, depresjon osv) desto mer kommer det til å måtte gjenspeiler seg på samfunnsnivå. Det er enkel logikk. Samfunnets individuasjon som helhet, den kollektive psyken, er i høyeste grad avhengig av utviklingen av sine individer. 

Vi snakket tidligere om kortsiktige plaster på såret. Det vi nettopp har skissert, virker langsiktig. Man kunne si at det handler om en bærekraftig psykologi som gagner alle: individet, partnerskap, familien, samfunnet og verden. 

Derfor mener jeg bestemt at det i kollektive krisetider er desto viktigere å vektlegge Selvutvikling - og sette av tid og energi til å jobbe med sine potensialer og individuasjon. Selvutvikling blir ofte feilaktig betraktet som en slags luksus, noe man driver med som et overskuddsprosjekt. Jeg mener at det motsatte er tilfelle. Selvutvikling står sentralt i menneskets liv til enhver tid. Det er det som er core´ns core, kjernen, den innerste aksen som livets hjul dreier seg rundt. Jeg mener at det bør skrives inn som en grunnleggende menneskerett i alle konstitusjoner, og at det er spesielt i krisetider at selvutvikling spiller en sentral rolle (som er mer enn en rolle) hvis vi ønsker å finne langsiktige løsninger for individene og samfunnet. Det er det vi bør finne på som samfunn.

I krisetider pleier mennesket å gjøre det eksakt motsatte: man skifter til overlevelsesmodus og sier: - Selvutvikling har jeg ikke råd til nå. Kan det hende at det heller er omvendt ? :-I krisetider har jeg i hvert fall ikke råd til å droppe selvutvikling. Tross alt er jo den kollektive krisen et uttrykk for alle de utviklingene som vi individene ikke har tatt ennå. 

Derfor, kjære medreisende på denne rare reisen kalt livet: I krisetider, uansett om det er av personlig eller kollektiv natur, er det smart å heller fokusere MER på Selvutvikling enn mindre.

Psykisk hygiene: les en god bok eller fem

I gårsdagens kulturdel i Aftenposten (23-03-20) fant jeg følgende dobbeltside som gjorde at jeg nesten fikk min kveldste i vrangstrupen: «Disse filmer om VIRUSUTBRUDD bør du se». Undertittel: «Filmene tegner opp ulike skrekkscenario»  

Hvis du vil ha en oppskrift på hvordan du mest effektivt kan undergrave din psykiske hygiene, bør du følge journalistens anbefaling. Det er som å helle bensin på bålet.

Sjelen trenger ikke å fyres opp enda mer. Tvert imot. Den trenger å gire ned. Skifte modus. Finne stillhet. 

For noen dager siden lanserte jeg noen forslag for psykisk hygiene som kunne passe for disse dager i kollektiv karantene. At AntiBac er utsolgt mange steder er én ting – men hva med produktene for psykisk hygiene?

Ved første blikk kan det virke som om ordene «psyke» og «produkt» ikke rimer 100 %. Psyken er av immateriell natur, produkter utpreget fysiske. I de 40 000 + timer jeg har jobbet med klienter, har jeg aldri kunnet fysisk ta på psyken, selv om jeg har kjent på psykens tilstedeværelse i hvert eneste sekund. Det kunne være nærliggende å konkludere med at psyken og produkter ligger på forskjellige bølgelengder og derfor ikke helt resonnerer med hverandre. 

Men bare kanskje.

Personlig kan jeg komme på et produkt som har gjort i hvert fall min psyke godt (og jeg tror ikke jeg er alene om det); nemlig bøker.

Bøker har alltid vært blant mine beste venner. De har gitt meg grenseløse gaver i form av innsikt, utsikt, læring, undring og oppdagelser gjennom hele Livet - og fortsetter å gjøre det hver eneste dag. En dag uten å ha lest, føles som en tapt dag. Det er selvsagt litt overdrevet, men heller ikke altfor langt fra sannheten (min). For en vidunderlig gave; å kunne lese, å dukke inn i et parallelt univers, et mikrokosmos i sin egen verden. Av og til tenker jeg at jeg lever i et Librarium, et slags akvarium av bøker. Det er heller ingen tilfeldighet at det latinske ordet liber betyr både bok og fri. Bøker kan potensielt sette mennesket fri og gi sjelen vinger. 

En annen betydelig gave: Bøkene har vært noen av mine fremste læremestere. Det finnes lærere som vi lærer av ved å være i samme rom som dem, hvor vi er delaktige i den direkte formidlingen fra person til person. Jeg har hatt en del slike lærere, og er takknemlig for deres frimodige deling av sine skatter. Samtidig finnes det et hav av viten og visdom «der ute» som formidles av mennesker man aldri møter personlig - eller trenger å møte personlig. Likevel kan deres inn- og utsikter bli til en utømmelig kilde av læring, og de har gitt meg mange eurekas og aha-opplevelser.

Bokens spesifikke ånd - genius libros - kan transportere et hav av visdom, gi avgjørende impulser og åpne opp helt nye horisonter. Men i siste konsekvens er det det levde Livet, den daglige empiriske erfaringen og motet til å prøve og feile, som er menneskets fremste læremester. Men: det ene utelukker ikke det andre. Min erfaring er at det er nettopp samspillet mellom bøkenes abstrakte innspill og Livets konkrete realitet som skaper magien som har potensial til å løfte hverdagen opp til helt nye opplevelsesdimensjoner.

I disse dager, der manges sjel allerede er litt anspent eller overspent pga. bekymringer om helse, økonomi eller kanskje bare brakkesyken/cabin fever med mange mennesker stablet oppå hverandre, er min ikke reseptbelagte resept for psykisk hygiene krystallklar: Trekk deg tilbake til et stille hjørne og les heller en god bok enn å se på skjermen.

Det er jo en del av vitsen med denne kollektive, påtvungne timeouten. 

Å (mis)bruke dette spesielle tidsvinduet vi har fått i gave ved å se enda flere serier, er kontraproduktivt for psykens hygiene. Statistikkene viser at skjermbruk har gått enda mer opp i disse dagene som egentlig er ment som potensiell retreat. Derfor lyder dagens anbefaling for psykisk hygiene: Skru av skjermen og finn en bok som ikke hisser opp ditt indre drama, men heller kan gi deg inspirasjon. Noe som kan utvide dine horisonter, minne deg om dine indre visjoner og drømmer. Inspirasjon betyr innpust. Det er ikke tilfeldig at ordet «pust» og «ånd» er synonyme.

Bruk tiden til å puste inn ånden av en god bok. Din indre Hygeia -den greske arketypen for god helse- kommer til å inspirere deg med god psykisk helse.

PANdemien som Potensiale IV: Visdommen av Kanskje

For noen dager siden skrev jeg om egoets tendens til stadig å snekre seg ønske-scenarios. Egoets agenda er lett å gjennomskue; å bekjempe det som er og fremme det som - ifølge egos subjektivitet- skulle være.

Av aktuelle PANdemiske årsaker vil jeg skyte inn en gammel taoistisk fortelling som kontrapunkt til alle koronanyheter som forteller lite nytt. Historien er tidløs og ytterst aktuell i en situasjon som mange (egoer) stempler som «negativ».

Jeg gjenforteller historien med en liten norsk vri, men den kunne like gjerne vært skrevet fra en spansk eller nordkoreansk vinkling

Det var en gang en bonde som bodde sammen med sin sønn på en ødegård. Muligens var bonden en kvinne og sønnen en datter - det spiller ingen rolle. Han var så fattig at han bare eide en eneste hest. En dag da sønnen hadde glemt å lukke grinden ordentlig, rømte hesten. Nyheter reiser raskt, og før bonden visste ordet av det, kom det folk fra nabogårdene svinsende: «Så synd! Herregud! Din eneste hest. Trist, asså..» Bonden bare smilte mildt og svarte høflig: “Kanskje.”

14 dager senere sto hesten plutselig på gårdsplassen, og med seg hadde den en hel flokk av villhester som hadde fulgt etter. Over natten hadde bonden blitt eier av tjueen hester, en liten formue. Det varte ikke lenge før naboene igjen dukket opp for å gratulere bonden (litt misunnelig, må det sies): «Nå hadde du virkelig flaks!»  Bonden trakk på skuldrene, og sa: “Kanskje.”

Bondens eneste sønn, han Ola, var farens støtte med alt arbeidet på gården. Faren ga han i oppgave å ri inn de nye hestene. Den aller villeste av dem kastet Ola av så gutten brakk benet. Igjen var naboene raskt til stede: «Så tragisk! Nå må du gjøre alt arbeid alene, gamlefar. Stakkars deg!» Bonden svarte likeglad: “Kanskje.» 

En uke etter ulykken dukket kongens soldater opp i landsbyen. Det hadde blitt krig, og alle unge menn skulle innkalles til soldattjeneste. Da de kom til ødegården og fant han Ola sittende på trappa ved stabburet med spjelket ben, snudde de på hælen. «Han der kan vi ikke bruke i krigen.» Heller ikke denne gangen kunne naboene dy seg for å kommentere med sur mine: «Så heldig dere var som slapp.»  Bonden svarte også denne gangen vennlig kanskje og fortsatte med å slå gresset. 

Denne fortellingen kunne vi fortsette å spinne videre på i det uendelige. Livets neverending story.

Bonden har i sin utvikling kommet ditt hvor ingen av oss ennå er: Han har gjennomskuet Livets lover, kjenner lykkehjulets sykliske natur. Han kjenner polaritetens spill, den evige pingpongen mellom yin og yang, opp og ned, inn og ut. Fordi bonden vet, har han ikke lenger motstand mot det som er. Naboene representerer den konvensjonelle tenkning som vi i disse dager (og ellers) finner reflektert i sosiale media, nyhetene og politikken; polariseringer mellom god og (v)ond, svart og hvit, heldig og uheldig, positiv og negativ. Å prøve å vinne denne krigen er like meningsløst som å si: «Jeg vil bare puste inn, men ikke ut.» Det er Don Quijotes kamp mot vindmøller om igjen. Og man ender alltid opp som taper uansett om man tilsynelatende vinner eller ikke. Fjellbonden demonstrerer den eneste virkelige løsningen; å kjenne Tao´ens natur for så å surfe med Livets bølger.

Pandemien som Potensiale V: Om å elske det som er

En filosof skrev en gang: Å kjenne seg ulykkelig er en konsekvens av differansen mellom det som du mener skulle være og det som faktisk er. Snur vi utsagnet på hodet, blir det mindre kronglete: Lykke er å være innforstått med det som er.

Ordet innforstått peker innover – mot psyken. Indre forståelse. Er jeg innforstått, har jeg forstått noe i mitt indre.

Man kunne også bytte ut innforstått med ordet enig.  Lykke er å være enig i det som er. 

Enig betyr bokstavelig å være ett. Ett med det som objektivt er. Er subjektiviteten enig, synkronisert, samkjørt, kongruent med det som er objektivt er, kjenner man seg lykkelig.

Er jeg u-enig, er jeg delt. Det ene blir splittet i to. Jeg opplever det som en indre splittelse. 

Det er en generell tendens i mennesket å ikke være enig i det som er. Man forestiller seg at det skulle være annerledes. Og egoet er bombesikker på at det virkelig skulle det. Være annerledes. Som jeg vil ha det. 

Egoet er ikke alltid den klokeste rådgiveren. Selvsagt trenger vi alle et ego som noe jeg kan si jeg til.  Men å stole på egoet og det det vil – og egoet vil alltid noe – er kanskje ikke så smart. Ego tror at det vet hva som skulle være.

Løfter vi oss opp av vår lille subjektivitet og ser på det store bildet, skjønner vi raskt at ingen av oss virkelig vet hva som skal være.Hvem vet – kanskje skal det tilsynelatende negative på sikt føre til noe positivt? 

I den aktuelle situasjonen finnes det mye man kan være ha motstand mot:

Vi skulle ikke ha denne PANdemien.

Ingen skulle bli syke eller dø.

Jeg skulle kunne gå på jobb som vanlig, jeg har viktige prosjekter som ikke kan vente.

Reisen skulle ikke vært avlyst.

Vi skulle kunne dra på hytta. 

Jeg skulle ha full inntekt. 

Vi skulle ha en vaksine mot dette.

Det skulle finnes mer dopapir i butikken.

Osv., osv.

Egoets ønskeliste er (som vanlig) endeløs. Egoet har (alltid) mange «gode» argumenter for hvorfor det bør være som egoet vil. Forresten finnes det en enkel måte å avsløre egoet på. Det bruker gjerne det grammatikalske konjunktiv: skulle, burde, kunne, måtte, hadde vært etc.

Motstanden mot det som er, stjeler mye energi. Ikke bare litt, men psyyyyyykt mye energi. Denne energien kunne med gevinst brukes til noe konstruktivt.

Senest nå vil mange engasjerte samfunnsborgere rope høyt: Men det er jo det samme som å gi opp. Det du sier er jo en oppfordring til passivitet. Det er naivt. Slik forandrer vi ingenting i verden.

Jeg er klar over at dette lett kan misforstås. 

Min fornemmelse er at hvert eneste øyeblikk i tid og rom bærer et potensial-frø i seg, og det er min (og din) oppgave å bli bevisst hvilket potensial-frø som skal vannes og dyrkes akkurat i dette øyeblikk, som akkurat den jeg er.

For å kunne gjøre det må jeg i første omgang gi opp min motstand mot det som er. Det er bare logisk og smart, siden motstanden sluker altfor mye energi og avsporer meg fra min aktuelle oppgave. Vil jeg virkelig få øye på øyeblikkets potensial, krever det min fulle tilstedeværelse her & nå, for så å kunne handle i samsvar med det jeg har funnet og aktivt utvikle potensialet.

Med andre ord: Det handler ikke om ansvarsfraskrivelse, men heller tvert imot om å være helt til stede i det ansvaret som nåtiden spør om. Og det magiske er – bare så det er nevnt for alle som er opptatt av fremtiden - at jo mer jeg utvikler øyeblikkets potensialer, desto bedre blir fremtiden. Fremtiden blir sjelden bedre av å flytte sin bevissthet for langt fremover. Den gylne nøkkelen for å låse opp nåtidens muligheter finnes kun her & nå. Pæretreet som kanskje en dag henger full av herlige frukter, kan bare leve opp til sine potensialer fordi jeg pleier det i dag.

I psykologien handler alt om prosess. Prosess, prosess, prosess.

I næringslivet handler alt om resultat, resultat, resultat. Ikke rart at det sliter!

Og for at prosessen skal bli best, trenger jeg å være til stede i det som er.

Skjeler jeg for langt fremover – Hvordan er det om et år? Er jeg fortsatt på lykkepiller da? Er vi fortsatt gift da? Blir alt bra ?– er det bare en avsporing. En fatal avsporing. Fordi det trekker deg ut av prosessen. 

Derfor: Hold deg selv til her og nå, til dette enestående øyeblikk i tid og rom, som aldri har vært før og aldri kommer igjen.

Spør deg selv det gylne spørsmål:

Hva er det det neste beste skritt jeg kan ta, her og nå?

Jo flere neste beste skritt jeg tar, desto mer summeres øyeblikkets gode valg til det best mulige resultat.

Som skaper den best mulige fremtiden.

Upopulære Forslag For Psykisk Hygiene

Som jeg skrev tidligere denne uken, fornemmer jeg at denne tiden på flere plan handler om en påtvungen og nødvendig kollektiv timeout. Jeg mener at vi er ment å trekke oss tilbake. I beste tilfelle ikke bare fysisk, men kanskje enda viktigere, psykisk. Jo, det er viktig å vaske hender disse dager, men like viktig er det å også ivareta vår psykiske hygiene. Hva kan vi gjøre for vår psykiske hygiene? I går foreslo jeg å sette av litt tid hver dag til kontemplasjon. I dag vil jeg spille ut noen impulser om hva man kanskje kan la være. Eller i det minste, redusere.

For det første: Logg deg av det stadige kjøret på sosiale media. Selv om det er sosialt og hyggelig og alt, har du kanskje selv lagt merke til at det å stadig holde på med dine duppeditter, egentlig drar deg ut av deg selv og ditt sentrum. Denne tiden innebærer en sjanse til å hekte seg av. Sosiale medier er svært avhengighetsskapende. Vi trenger ikke å stadig «like» alt (psykologisk gjør vi det fordi vi håper selv å bli likt tilbake for at vi liker). Vi trenger ikke å kommentere alt. Lær deg å snu din ytre kommunikasjonskraft litt innover. Gå i dialog med dine indre stemmer. Kommuniser med dine indre bilder, snakk med dine drømmer. Det betyr ikke at du trenger å logge deg helt av. Bare lær å begrense deg. Vær selektiv og bevisst. Forplikt deg til en bestemt tid per dag og hold deg til det. Eventuelt gir det litt ned, hver dag. Insta har for eksempel en funksjon der du kan innstille en daglig makstid.

Det andre punktet handler om noe lignende, men ikke helt; bruk av nyhetskanaler. Selv i disse tider trenger du ikke stadig å oppdatere deg på de nyeste nyhetene. Sjansen for at du bare blir enda mer forvirret eller redd av informasjonsoverfloden, er adskillig større enn at det er nyttig for deg. Mange media har i tillegg en tendens til å polarisere for å selge mer. Polarisering er noe som påviselig ikke gjør psyken godt. Sjelen trekker alltid mot midten, ekvilibrium og helhet. Polarisering er i den andre retningen - ut av midten og helheten. Finn nyhetskilder som du stoler på og sjekk inn der 10 minutter om dagen. Det holder lenge. Da får du med deg alt som er relevant, og gir sjelen ellers den pustepausen den trenger.

Som tredje forslag, vil jeg lansere idéen om å redusere serietitting. Kort sagt, du trenger det ikke. Virkelig ikke. Folk ser på serier fordi de er for slitne på vanlige arbeidsdager til å gjøre noe annet. Ja ok, det er en del morsomt der ute. Spennende. Ikke uten verdier. Men ikke i den mengden. Stakkars sjelen din, som blir klasebombet med emosjoner som ikke er dine (samtidig som de også er dine). Du tror kanskje at det ikke gjør noe med din psyke å få denne massive inputen av vold, tortur, krig og drama? Jeg tror at du tar feil. Test det ut i disse dager: Hvordan føles det med mindre serietid? Kanskje bare se på en episode. Eller en god film sammen med fammen. Husk også: Det er ikke vanlige tider. Nå har du tid. Og er kanskje, på sikt, mindre sliten fordi du ikke har brukt all energien din «der ute». Realitetssjekk: Du er hjemme nå. Du kan ta det med ro. Generelt vil jeg si: Reduser skjermtid, hvis du kan. Skjerm deg mot skjermen. Se heller på tretopper. Følg skyenes bevegelse. Hør på fuglene. Les en bok. Pust i magen.

Jeg vil ikke høres ut som en gledesdreper. Det er riktig og bra at det finnes sosiale medier, nyheter, serier og skjermer. Det jeg ønsker å foreslå, er å eksperimentere litt med det. Hva gjør deg egentlig virkelig godt, og hva er bare en forestilling av at det gjør deg godt? Hvordan føles det virkelig i systemet etter å ha binge-watched fem episoder på rad? Føler du deg oppløftet og full av energi etter 45 min. på insta-skjermen? Test det litt ut! Vær ærlig med deg selv! Lytt! Du har anledning til det nå. 

Pandemien som Potensial III: KontemplasjonsRetreat

PANdemien kastet deg ut av dine vanlige rutiner. Kanskje trenger du fortsatt å jobbe noe hjemmefra, men siden verdens hamsterhjul generelt gires ned, bør også du langsomt innse at du har landet i en slags påtvungen kollektiv timeout. Selvsagt har du hatt timeouts før. Sist i vinterferien. Før det, over jul. Høstferien. For ikke å snakke om sommerferien.

Men det er liksom ikke det samme. Vibben er på mange måter helt annerledes. Bortsett fra det elementet av kollektiv angst som denne situasjon medfører for mange, mener jeg at det som karakteriserer denne timeouten er at programmet ikke er opplagt. Har du juleferie, er forløpet relativt forutsigbart. Det samme med sommerferie, vår lengste kollektive timeout i årsrytmen. Ingrediensene er ofte ganske like, og det tematiske gelenderet kjent. Det som er litt spesielt med denne tiden - bortsett fra at det påtvunget - er at en del av de sedvanlige knaggene ikke lenger henger på greip nå. Sosiale sammenkomster er avlyst. Langhelg i Barcelona kommer ikke på tale. Guttetur til Alpene, ikke den beste ideen. Shopping på storsenteret, glem det. Og hvis du til og med ikke kan dra på hytta og kose deg, da vet du at livet i Norge virkelig er satt på hodet. 

Med andre ord, mange av dine regulære flukt- og distraheringsmuligheter er for øyeblikket borte vekk. Vi har på et vis blitt litt tvangspasifisert. 

Pasifisert kommer fra pace og betyr fred.

Interessant. Er hver hverdag nå en potensiell fred-dag ? 

Eller fri- dag? 

Kanskje det.

At det ikke finnes noe opplagt program, er en del av poenget med denne krisen. Ikke-program som program. Og at tvangspasifiseringen innebærer en gylden mulighet for hver av oss. Hvilken spesifikk mulighet det innebærer for nettopp deg vet jeg selvsagt ikke, men kanskje kan jeg gi deg noen generelle hints som kan peke deg i en retning. På generell basis har rutiner, hverdag og normalitet sin funksjon og plass i menneskets liv, men kan også fort bli til en felle og fengsel. Det skjer psykt lett at man kjører seg fast i de evige samme løypene – uten å merke hvordan man med hver (hver)dag synker litt dypere i tornerosesøvn. Denne ubevisstgjøringen er en snikende gift, skjult drage. Som terapeut og menneske vet jeg at det alltid ligger et stort potensial i det å bli kastet ut av sine rutiner og faste baner.

Hvis vi velger å se på denne forstyrrelsen av de sedvanlige programmer og rutiner som et potensial for hver av oss, er det logisk at det hele handler om å fremme noe ANNET enn same old, same old. Noe som har fått lite eller ingen oppmerksomhet. Det som C.G. Jung i sin tid kalte for en skygge. I dag hadde vi kanskje sagt: en blindspot. Uansett hva vi kaller det, så er oppgaven den samme – nemlig å finne ut hvilket av dine underutviklede og fortrengte potensialer denne tiden ønsker å fremme for deg.

Men hvordan kan jeg finne ut hvilket potensial det handler om for meg? For det første, prøv å slappe av inn i det som er. Ikke bekjemp det som er, dropp motstanden! Du kan ikke gjøre noe mot en slik kollektiv bølge. Det du kan gjøre, er å innstille deg riktig. Ha en indre holdning som sier: - Aha, interessant. Slik er det nå. Det skal være sånn. Og videre: - Hvilke av mine krefter skal denne situasjon fremme? Hvilket potensial-frø skal jeg dyrke nå?

Erkjenner du denne situasjonen for det den virkelig er, nemlig en blessing in disguise og klarer å slappe av inn i det, så er allerede halve utviklingen i boks. De andre 50 %, som kanskje er enda mer spesifikke for din personlige utvikling, kan du finne ved å tillate deg selv å gå i «kontemplasjons-modus». Det vil si å velge bevisst å trekke deg litt tilbake, hver dag.

Munkene og nonnene trakk seg tilbake til sitt indre tempel for å konTEMPlere livets mysterier. I grunnen har vi alle nå blitt litt munker og nonner som sitter bak klostrenes murer i karantene, og i beste fall nyter vi og benytter oss av denne sjansen til å kontemplere livets store eksistensielle spørsmål: Hvem er jeg virkelig? Hva er meningen med livet? Hvor står jeg i mitt livs reise nå? Hvor skal jeg virkelig hen? Hvilke deler av meg selv er bare en forestilling eller illusjon og trengs å slippes? Spørsmål som i vanlig hverdag knapt har en sjanse til å trenge gjennom. Tett program kverker eksistensiell kontemplasjon, rutiner overkjører subtile undringer. 

Bare for å presisere: Med kontemplasjon mener jeg ikke «å tenke». Den kognitive venstre hjernes tenketenktenke-kjør gjør vi uansett hele tiden. Overdrevet hodeaktivitet - som jeg kaller for tankeUvirksomhet, fordi det ikke har noen virkning, bortsett fra at det forvirrer, er heller et symptom av hverdagskjøret. Kontemplasjon er en modus, en mindset, som man må øve seg i. Det ligger i feltet mellom meditasjon og refleksjon. For å komme dit trenger man å trekke seg bevisst tilbake fra folk og fe, legge igjen duppedittene, skru av alle plinger – og puste dypt i magen, lukke øyene, trene stillhetsmuskelen. Hver gang du gjør det, blir muskelen litt sterkere, og det blir lettere å logge seg på. Det er som Sats for Sjelen. At sjelen følgelig tar sats til seg Selv, er bare en naturlig konsekvens. Kontemplasjonsmoduset gjør at du kan høre dine virkelige indre stemmer. De som kommer fra din intuisjon og din overordnede intelligens, og som ikke er hodestyrt. Du kan gjenforbinde deg med dine indre bilder – som i hverdagen blir meiet ned av alle bilder fra serier, reklame, skjermer, nettet og sosiale medier. Kontemplasjon gir rom for at noen av dine glemte drømmer kan boble opp igjen. Kanskje gir kontemplasjonen og timeouten også dine nattedrømmer en sjanse til å bli hørt og sett. Med andre ord, her finnes det en haug med utrolig spennende skatter og potensialer som venter på å bli hevet.

Willy Wonka´s mantra

I disse dager vil jeg gjerne minne om Willy Wonkas visdomsord (fra Roald Dahls "Charlie og den store  glassheisen"):

"Skynd dere. Vi har mye tid og lite å gjøre."

Jeg synes at det kan være en passe mantra å gjenta for seg selv når den litt paniske kollektive ånd presser på sjelen din.

Endelig har vi mye tid og lite å gjøre. For en luksus! Visste du forresten at ordet luksus kommer fra lux = lys? 

Nettopp! Ekte luksus - sammenlignet med vår misforståtte idé av konsumgoder som luksus - er nemlig TID. Vi kan få mer av alt her i livet. Mer spenn, flere hytter, enda et par med langrennsski. Men tid, det får vi ikke mer av. 

Derfor, kjære venner, er tid menneskets fremste luksusgode. Unn deg derfor i disse dager den lyse luksus og bruk gaven av tid som du har fått i fanget, for det den er verdt.

PANdemien som Potensial II: Wake-Up-Call

Verden stenges ned. Verden stopper opp. 

For å være mer presis: den ytre verden stopper opp og stenges ned. 

Egentlig bør vi rope hipphipphurra. 

Det er ikke kynisk ment. Tvert imot. 

Fordi verden «as is» - eller skulle vi heller si: «as was» - er ikke lenger bærekraftig i denne formen. Bærekraftig vil si: verden mister kraften til å bære seg selv. Den har på et vis blitt «unbearable» for seg selv. Ikke fordi alt er så forferdelig. Det mener jeg ikke. Det skjer mange spennende utviklinger på mange plan. Men det finnes alltid til enhver tid en vekstkant. Individuelt og kollektivt. Det er livets dypeste og høyeste natur og evolusjonens fremste driv. Alt handler i siste konsekvens om utvikling (det er det evolusjon bokstavelig betyr). Og det er alltid en bevegelse fra det gamle, utdaterte («forvikling») til det nye, oppdaterte («utvikling»). Å føle seg litt på kant med vekstkanten er helt vanlig. Det er tross alt noe nytt og ukjent som skal fremmes. Da kan energien fort bli litt «edgy». 

I bunn og grunn er spillet alltid det samme. En av spillereglene sier: Det som man blir tvunget til gjennom (p)sykdommen, antyder symbolsk hvilke(n) vekstkant(er) det dreier seg om og hvilken utvikling som skal fremmes.

La oss ta en titt på noen av fenomenene som denne krisen bringer frem. 

I PANdemiens intervensjoner antydes løsningen og hvilket potensial som skal realiseres.

Problemet PANdemisk intervensjon Potensial

Folk jobber for mye Folk får ikke dratt på jobben Jobb mindre

Folk har det for travelt Man kan ikke gjøre noe Å roe seg ned

Det ytre livet er fokuset Offentlig liv stenges ned Å snu seg innover, nærvær

Folk reiser som gale Reiserestriksjoner Staycation, mindre CO2-utslipp

Stress Nedgiring Avspenning

Økonomisk vekst ruler Børsen faller Andre verdier kan fremmes

Vi er grenseløse Vi begrenses Frivillig begrensing

Miljøet overkjøres Produksjon gires ned Bedre miljø

Konsumsamfunn Konsum kuttes Mindre forbruk

Hverdag Kaos Hel-(d)ig-dag

Yang Oppbremsing Yin (balanse Yin-Yang)

Rutine Avbrekk Tid for kontemplasjon

Ser du også en fellesnevner her? Så klart gjør du det. 

Alt som er nevnt her, handler om å bremse opp, gire ned, stoppe, begrense, redusere. En bevegelse fra misforstått maskuline (yang) verdier til mer feminine (yin) verdier.

Kvaliteter som verden og mennesket sårt trenger. Vi har vært altfor lenge på høygir, aldri giddet å stoppe eller begrense oss selv. Mer, mer, mer. Fortere og fortere. Opp, opp, opp. Og nå: mindre, mindre, mindre. Langsommere og langsommere. Ned, ned, ned.

Verdens sjel måtte komme med et eller annet inngrep som gjør for oss det som vi ikke gidder å gjøre frivillig. Akkurat som en terapeut som kan sitt håndverk, kommer Tao´en med akkurat den riktige intervensjonen. I dette tilfellet; et virus. At det ikke smaker godt, er en del av vitsen. Hadde det smakt godt, hadde ingen av oss våknet. Det må være såpass ettertrykkelig, ellers går vi rett tilbake til Tornerosesøvnen. Da blir det same shit, different wrapping. Dette er bare et regulativ. Stikker vi hodet i sanden og håper at det blåser fortest mulig over, er ingenting vunnet. Får vi med oss beskjeden og justerer våre liv tilsvarende, balanserer det hele seg etter hvert, og evolusjonshjulet dreier seg et stykke videre mot nye horisonter.

PANdemien som Potensial I

I går hadde jeg bursdag. Jeg fikk mange søte bursdagshilsener – gjennomgangstonen var påfallende: Det er interessante tider. Håper du får en fin bursdag likevel.

Det er sant: det er det virkelig psykt interessante tider. Og de blir enda mer interessante hvis man virkelig interesserer seg for den potensielle meningen som ligger i en slik situasjon.

Forutsatt at man tror at det finnes en mening.

Det står alle fritt å tro eller ikke tro.

For meg virker det opplagt at det finnes en mening med det hele. Både med livet generelt og alt det som skjer i det – og spesielt i denne situasjonen.

Men hva kunne meningen være ?

En del av meg vet at jeg ikke vet.

Samtidig har jeg vært «around the block» en god stund. Jeg tror at meningen med en viss modning kan være å dele noe av det man har lært på sin vei. Det har jeg bestemt meg for å gjøre (selv om en del av meg var fristet til å la være).

Det finnes – som med det meste – flere lag med betydninger. Jeg sier ikke at jeg ser alle, men jeg ser en del aspekter som sjeldent blir adressert i mainstream media eller diskutert mellom folk flest. I de følgende dager kommer jeg til å legge ut en mini-serie som belyser temaet Korona-pandemien fra potensialpsykolologiske perspektiver.

Ok, la oss starte fra bunnen. For det første, erfaringen av 54 år på denne kloden, derav 25+ år som terapeut, har gitt meg en tydelig fornemmelse av at enhver krise-problem-utfordring egentlig handler om et potensial som hittil har ligget i skyggen.

Altså ikke noe «negativt» - selv om det kan virke slik – men i siste konsekvens noe positivt.

Hvor kan vi starte hvis vi vil prøve å finne potensialet i problemet?

Det finnes mange mulige innfallsvinkler. Veiskiltet som ofte peker (meg) i retning av potensialet, er ordets etymologiske røtter. 11. mars 2020 erklærte verdens helseorganisasjon WHO koronautbruddet for en global pandemi. Ordet pan betyr = alt/alle. Den hentydningen er lett å skjønne. En pandemi har relevans for alt og alle, og gjør dermed begrepet spot on. Våger vi oss litt dypere inn i mytologiens dype skoger, blir det enda mer spennende: ordet pan-ikk er nemlig relatert til den greske guden PAN. Mytologisk er Pan hersker over den ville, utemmede naturen - i motsetning til for eksempel gudinnen Demeter (kjent i norsk sammenheng som sertifiseringsmerke for biodynamiske produkter), som har som sitt ansvarsområde dyrket mark, hage og landbruk - naturen i sin domestiserte form. Siden antikken har det gått nedoverbakke med Pan. Fra sin opprinnelige guddommelige status som den ville naturens øverste representant, har Pan over tid blitt degradert til en slags tullebukk og blitt til en skygge av seg selv. Kirken opplevde det ville og alt den assosierte med det i form av naturreligion, naturmedisin og sjamanisme, som trussel mot sin makt og har gjort sitt beste for å forvrenge naturgudens image. Å henge med Pan og hans forbundsfeller var ensbetydende med å åpne dører til villhet, synd og fordervelse.

Skreller man bort alle projeksjoner og beveger seg tilbake til originale kilder, trer Pan ut av urskogen som selveste arketypen på den ville naturen. En arketyp er ifølge den sveitsiske dybdepsykologen C.G. Jung et symbolsk uttrykk for et tidløst universelt prinsipp. Dette bringer oss til den første nøkkelen for å låse opp panikkens port; parallelt til den ytre villmarken eksisterer det nemlig en indre villmark i menneskets sjel. Man kan forestille seg dette psykiske landskap som en slags urskog, en frodig, gjærende jungel full av fantastisk flora og fauna, et skattekammer av ukjente vesener og uante muligheter. Vi snakker om sjelens dype urlandskap, hvor alle menneskelige potensialer har sin opprinnelse. Det er interessant i denne sammenheng å merke seg at Pan naturligvis også er den symbolske herskeren over individets indre villmark.

Siden begynnelsen av den industrielle revolusjon har den såkalte sivilisasjonen stadig spist seg dypere og dypere innover i Pans villniss. De fleste av oss er smertelig klar over at villmarken på jorden skrumper for hver dag og at konsekvensene er rimelig graverende. Når det gjelder våre indre økosystemer, sjelens villmark, har det skjedd en parallell utarming. Vi har blitt såpass siviliserte at våre indre urskoger har blitt til et like truet økosystem. Hverdagens rasjonalisering rommer færre og færre muligheter for at psykiske ville vekster kan sprette opp. Den daglige spinning i hamsterhjulet kverker de fleste spontane impulser før de har hatt en sjanse til å spire. Og selv om vi teoretisk er friere enn noensinne, har vi fanget oss selv i et edderkoppnett av kontroll, regulativer og perfeksjonisme. Barn får knapt leke alene ute uten at foreldrene må ha mobilkontroll på dem. De blir kjørt overalt av velmenende, men overbeskyttende og redde foreldre. For ikke å snakke om den snikende gift fra medisinene som stadig flere unger får stappet i seg - for å kontrollere deres «ville» adferd. I denne sammenheng må jeg ofte tenke på en av mine yndlingsbøker fra barndommen, «Where the Wild Things are», som handler om Max som får husarrest fordi han oppfører seg for vilt. Han sovner og drømmer at han seiler til en øy hvor han blir konge over en gjeng med ville skapninger. Max blir til en liten Pan. Drømmene bringer alltid frem symbolske uttrykk for det man savner. Følgelig kommanderer Max sine nye kompiser til å oppføre seg så vilt som mulig. Keep dreaming, er man fristet til å si.

Og hva har alt dette med dagens PANdemi å gjøre? På et plan mener jeg at PANdemien er et uforløst uttrykk av menneskets pan-iske potensialer. Jo mer mennesket fornekter sin egne ville natur og innsnevrer sin egen indre (=psykiske) og ytre (=miljø) villmark, desto mer er den nødt til å lede oppmerksomheten mot seg. På den måten ligner et potensial på et barn. Blir det ikke sett eller hørt, blir det surt og utagerende – ikke fordi det er slemt eller ondt – men for å få oppmerksomhet. Min fornemmelse er at pandemien er den ville naturens skrik etter oppmerksomhet. Man trenger ingen doktorgrad i psykologi for å skjønne at alt som blir undertrykt, før eller senere tyter ut et sted. Og en eller annen gang blir de undertrykte potensialene til en vulkan. Verdens sjel renner over etter mange år av misbruk. Pandemien er bare et symptom. Det jeg hører den si er: det er tid for å våkne. Nå. Og siden du ikke gjør det frivillig, må jeg tvangsrister deg & dere kollektivet ut av deres Tornerosesøvn.

Alle som har jobbet terapeutisk med mennesker, vet at mennesket først forandrer seg når det må. Når det har pistolen mot brystet. Når de virkelig ikke klarer mer, når det er 5 på 12. Det er først da man oppsøker en terapeutisk setting. Det er der vi kollektivt står akkurat nå. Verden trenger å en gedigen utviklingssprang – på et annet plan enn den evige, grådige økonmiske veksten. Verden trenger å gå i terapi, trenger å skifte vekstfokusen mot psykisk og spirituell utvikling. Vi har (for) lenge ligget i Tornerosesøvn og trenger å våkne. Pandemien er prinsen som prøver å kysse oss våken - med eller uten munnbind.

Jeg mener at det ligger en enorm sjanse i dagens dilemma- et stort potensial, både for individet og kollektivet, en mulighet til vekst og forbedring.Potensial-premisset tilsier at det hele i grunnen er en «blessing in disguise», et får i ulveklær. Ulveklærne kan virke skummelt nok, og det er forståelig at folk får litt PANikk av det. Men det handler ikke om det. Skreller vi av den skumle drakten, kommer det frem noe helt annet. I beste tilfelle: en impuls til en bedre verden.

La oss bruke denne påtvungede timeout for det det er verdt: til en refleksjon over hvordan hver av oss kan bidra til en slik utvikling.

PARFORHOLDETS GRAMMATIKK

Lov(e)messigheter: Parforholdets grammatikk

- Om kjærlighet blir til en oppover- eller nedoverspiral, er ikke et spørsmål om hell. Som navnet indikerer, er partner-skap noe man bevisst må skape. Heldigvis finnes det lov(e)messigheter som orienteringshjelp for å lykkes med denne krevende oppgaven. 

En liten realitetssjekk: I en parrelasjon trenger man ikke bare å forholde seg til hele sitt eget problem/potensial-spektrum (noe som er utfordrende nok), men man møter i tillegg problem/potensial-spenningsfeltet til sin utvalgte. For ikke å snakke om det psykospirituelle faktum at partnerne speiler hverandres potensialer og skygger.Er det rart at vi opplever partnerskapning som en forvirrende prosess? Hva er mitt, hva er ditt? Når er det en projeksjon, når er det virkelighet? Hvor går grensesnittet ? Hvordan vikler man den enes psykologiske bagasje fra den andres?

POTENSIAL PSYKOLOGI

Problem & Potensiale: O.P.P. basere sitt terapeutisk arbeid på premissen at hver mennesket er født med et set av enestående potensialer. Lykke, glede, kjærlighet, balanse -alt det vi mennesker alltid leter & lengter etter- la seg på sikt kun O.P.P. nå ved å utvikle flest mulig av sine medfødte potensialer/begavelser. Omvendt formulert: hver depresjon, nedstemthet, sykdom-alle såkalte «problemer» vi møter i Livets speil- er i grunnen ingenting annet enn enn ikke-enda-realiserte potensialer. Så lenge et potensiale ligger bortgjemt i kjelleren av individets ubevisste, oppfører den seg som et barn som ikke blir sett: den er nødt til å ut-agere for å få oppmerksomhet -og blir etterhvert til det som vi oppfatter som «et problem».

Enhver problem er et ikke-realisert potensial i uhyggelig utkledning

Med andre ord: et problem er slettes ikke det som det tilsynelatende virker til å være- noe negativ som man skal bli kvitt fortest mulig, men faktisk det eksakt motsatte: noe positivt, essensiell, noe man så absolutt trenger å ha med seg. Så snart som potensialet-frøet a) blir erkjent og b) bevisst utviklet, snur nemlig problemets tilsynelatende negative natur seg 180 grader og blir en talent, en gave, en kilde av kraft og glede.

Jo mer potensialet utvikles-realiseres, desto mer trekker problemet seg tilbake

Det finnes ingen problem som ikke bærer et potensial-frø i sitt senter. Det gjelder for absolutt alle problemer, uansett om de ytrer seg på det psykiske, fysiske, partnerskapelige, økonomiske, mentale eller spirituelle plan. Å hjelpe den terapi-O.P.P.søkende å dyrke sine egne, enestående potensial-frø (det finnes totalt 12 hovedpotensialer i hvert individ) er terapi prosessens overordnete O.P.P.gave.