Tre arketypiske milepæler er verdt å nevne i sammenheng med den store rare reisen kalt Livet: For det første: barn må ha flyttet ut hjemmefra innen de er 21 år gamle. For å være presis: før deres 21. bursdag bør de har flydd ut av familiens rede.

For det andre: det ikke veldig gunstig å få barn før man er 28. Før man har passert denne magiske grensen mangler man den potensielle modenheten for å kunne handtere denne ikke helt ubetydelige oppgaven.

For det tredje: etter man har passert sine 42. bursdag bør man leve primært i samsvar med sine egne verdier (versus de opplærte verdier som man har brukt som orientering i Livets første halvdel).

Det finnes en del magiske grenser som man overskrider i Livets løp. Noen -som f x de tre milepæler som er nevnt her -er av arketypisk natur og dermed uavhengig av individets personlige rytmologi. I tillegg finnes det også en slags indre klokke som utelukkende er relatert til individets personlige (og transpersonlige) utviklingsprosess.

I begge scenarios, uansett om det handler om individuelle eller arketypiske rytmer, snakker vi om et objektiv forløp, altså ingenting man subjektiv kan gjør manipulere. Bortsett fra- og det er et STORT BORTSETT FRA- det å innstille seg på oppgaven, synkronisere seg med rytmen, går i resonans med tidskvalitetens bølger og bevegelser. Som å surfe på en bølge på en strand i California...

Det å lære seg å sammenkjøre sin personlige-subjektive timingen med den kosmisk-objektive klokken gjelder i begge retninger: er man for tidlig ute er det som å prøve å hoppe på en et tog som forsatt står på stasjonen- -og kanskje kommer den til å stå der en god (mer eller mindre) stund til. Er man for sent ute, kan toget har gått. Den er rett og slett borte, perrongen er tomt. Et eksempel er den berømt-beryktete biologiske klokken. Fra et vis tidspunkt (som varierer) er det ikke lenger mulig for en kvinne å bli gravid.

Om disse rytmer kunne man skrive et helt bok eller fem. Kanskje jeg kommer til å gjøre det. Kanskje toget har gått allerede for det. Eller ikke enda. Gud vet. Og kanskje er til og med Gud forvirret. Eller er det bare meg ?