Kjære foreldre:
Deres barn.
Tja, hvem er egentlig disse barna ?
Hvorfor sier man: deres, våre barn ?
Fordi man eier sine barn ?
Eller er det kanskje fordi barna speiler noe tilbake til sine foreldrene
om hvem DE,
foreldrene,
er.
Med alt man vil ha bort i sine barn
annerledes, bedre,
mener man bare seg selv.
Barn er foreldrenes selverklærte skyggeebærer
Verdt å huske:
Skyggene er
bare potensialer
som ikke enda har kommet til lyset
og som
derfor
trenger å utagere
-akkurat som et barn (aha !).
Til man har
gitt dem
- potensialene-
den oppmerksomhet
som de trenger
og fortjener
for å gro
opp.
Det lønner seg derfor
å være klar over det:
barna ER i virkelighet
bare seg Selv
og ikke: Deg-Selv.
Lærer man
å se seg Selv
sitt Selv
i barnas refleksjon
har man som også som foreldre en sjanse
nemlig
å blir mer og mer
seg Selv
og dermed den voksne
man er ment til å være
Og barna kan blir mer og mer
seg Selv
uten å måtte slepe videre
på foreldrenes laaaange slaaaange
skyggen
som trofaste hunder
som forresten også gjør det
hundene, mener jeg.
Men det er en annet historie
eller dikt
eller konstellasjon.